Saken om ny grunnrenteskatt, økt produksjonsavgift, ny naturressursskatt, nytt grunnlag for formuesberegning, har vist oss noen uheldige sider av den norske samfunnsutviklingen.
Å foreslå endringer i et skatteregime virker å være enkelt. Å ha et godt grunnlag som utgangspunkt for endringen, har vist seg å være vanskeligere. Men å forstå konsekvensene virker å være det aller vanskeligste.
Etter å ha fulgt skattedebatten knyttet til havbruksnæringen de siste ukene, tegner følgende seg klarere og klarere:
- Grunnlaget Finansdepartementet fikk fra Nærings- og Fiskeridepartementet kan umulig ha vært nøyaktig nok og/eller godt nok gjennomarbeidet. Til det er manglene i argumentasjonen til sentrale politikere for grove.
- Finansdepartementet kan, mot normalt, ikke ha forstått verken rekkevidden av det de foreslår, eller de umiddelbare konsekvensene.
- Regjeringens frontpersoner kan ikke ha forstått hva de har gitt seg ut på. Når jeg hører Vedum prate om at det er produksjonen i sjø som skal skattes, ikke videreforedlingen, så skjønner jeg at han ikke forstår hverken sammenhenger eller alvor. Og når jeg hører Støre prate om at høringsfristen er 4. januar, så forstår jeg at han ikke skjønner, eller ikke vil kommunisere at saken også skal saksbehandles og politisk diskuteres, og at et vedtak ikke skjer før på våren 2023, tidligst. Virkningen i denne saken skjedde egentlig den dagen den ble lansert, men formelt fra 1. januar 2023, dog får ikke næringen vite rammene før tidligst våren/sommeren 2023.
- At norske journalisters kunnskap om næringsliv og hvordan virksomhet både bygges opp og er en del av et lokalt/regionalt maskineri, er nesten fraværende. Det gjelder ikke bare ledelsen i Fiskeribladet og Intrafish, men også Dagens Næringsliv. Utvilsomt mange som er flinke å skrive, men rett og slett dårlige på å forstå hvordan samfunn og næringsliv mer konkret er skrudd sammen.
Overnevnte er en uheldig side av samfunnsutviklingen vår. Vi er høyt utdannede. Flinke å finne de rette ordene. Men elendige til å faktisk forstå hvordan omgivelser er skrudd sammen til et samfunn, og hvordan en med feile grep river det ned.
Når enkelte lokalpolitikere står frem og betegner varsel om permitteringer som sutring, så har de hverken forstått permitteringsregler og/eller saksbehandlingsregler. Tid er en av de mest sentrale faktorene i denne saken. Da saken ble lagt frem skjønte mange i næringslivet at tiden kom til å bli knapphetsfaktoren. At forståelsen om kompleksiteten var mangelfull både hos politikere, journalister og mange forståsegpåere, var et sentralt moment. Men at de samme ikke har forstått tidsaspektet er mer urovekkende.
Når en næring er avhengig av langsiktige kontrakter for å bygge marked og å selge sine produkter, og grunnlaget for dette tas bort, samtidig som tidsaspektet ikke har fokus, så reverserer en hele næringen, samtidig som en ruller ut en rød løper for industrien i konkurrerende land.
Vi har over mange år blitt fortalt at videreforedling er viktig for landet vårt. At mer verdiskaping blir igjen i Norge. Når de som produserer fisken i sjø ikke vet hvilken pris de skal skattes av i 2023, og at grunnlaget for denne prisen tidligst vil komme våren/sommeren 2023, så kan de ikke selge foredlet fisk fra Norge til eksempelvis dagligvarekjeder internasjonalt på langsiktige priskontrakter. Det de kan er å selge hel fisk i spotprismarkedet, og håpe at prisen de får ligger i nærheten av det prissystem politikerne legger til grunn. Et marked bygges gjennom langsiktig tenkning og satsing. Det gir forutsigbarhet for alle parter. Det er dette forholdet som nå er i spill, og det er dette forholdet det vil ta minimum 8–12 måneder å få på plass slik saksbehandlingen er lagt opp. Mangel på løsning i denne perioden vil føre til stadig økende permitteringer, oppsigelser og konkurser. Og norsk havbruksnæring/norsk industri vil bli satt langt tilbake i utvikling. Der er egentlig enkle mekanismer som trer inn, og det er relativt enkelt å motvirke dem, men da må Vedum og Støre raskt på banen. Men dette er utfordrende. For forstår ikke byråkratene, deres rådgivere, sakens kjerne, så er det vanskelig å ta de rette beslutninger. Og velger en bort å lytte til de som har kunnskapen, så finner en egentlig ikke løsningen. Arbeidsledigheten vi nå ser seile opp i verdikjeden til havbruksnæringen, er helt unødvendig. Den er rett og slett skapt av manglende kunnskap i departementene, blant våre politikere og i journalistikken. Det er en uheldig samfunnsutvikling.
