Krigen i Ukraina snur opp ned på alt og tvinger oss til å tenke igjennom etablerte «sannheter».
Verdens befolkning må ha mat, i tillegg til at vi i Norge også må tenke på vår egen selvforsyningsgrad. Vi må spørre oss selv: hvordan kan vi løse dette på en mest mulig effektiv, men samtidig skånsom måte?
Dette er en viktig diskusjon som vi er nødt til å ta – og kan hende er det flere av oss som må være villige til å revidere våre tidligere standpunkt.
Men i denne, som i alle diskusjoner, er det viktig at vi har et korrekt faktagrunnlag å diskutere ut ifra. Dette er bakgrunnen for dette innspillet fra BioFish.
Naturvernforbundet har, sammen med andre, lenge hevdet at å flytte matfiskoppdrett fra sjø og opp på land, er ekstremt arealkrevende. Som sannhetsbevis for dette standpunktet vises ofte til en rapport som Fiskeri- og Havbruksnæringens Forkningsfond FHF publiserte 1. oktober 2018 «Analyse av landbasert oppdrett av laks: Produksjon, økonomi og risiko».
Denne rapporten blir ofte brukt som faktagrunnlag i diskusjoner angjeldende landbasert oppdrett.
Spørsmålet vi bør stille oss selv er hvorvidt konklusjonene i denne rapporten er gyldig med dagens «state of the art» resirkuleringsanlegg (RAS)?
I FHF rapporten hevdes det at i RAS-anlegg, ved en total produksjon av 1,3 millioner tonn matfisk og en produksjonskapasitet på 10.000 tonn per år per anlegg (130 anlegg), så viser analysene at en overgang fra merdbasert til landbasert oppdrett, kan få følgende estimerte konsekvenser:
– RAS: arealbehov på land – 11.700 mål mot
arealbehov i sjø – 4.238 kvadratkilometer, her legger vi til grunn at FHF også mener mål.
Dette er tall som vi ikke kjenner oss igjen i, og som vi vil hevde ikke er gyldige med dagens state of the art RAS anlegg.
Erfaringstall fra RAS produksjon
Vår erfaring viser at ved å bygge areal- og energieffektivt, for eksempel ved å ta i bruk «Overhallakonseptet» og samtidig bruke det beste som finnes innen RAS-teknologi, så vil fisketankvolumet i en growout tank inkludert vannbehandlingsvolumet i en RAS, legge beslag på cirka 510 kvadratmeter. Og på disse 510 kvadratmeterne kan vi produsere 300.000 kilo fisk pr år. Dette gir 588 kilo per kvadratmeter.
På grunn av hurtigere turnover ved høyere daglig tilvekst, så blir produksjonen enda høyere per kvadratmeter ved produksjon av mindre fisk. Eksempelvis så har vi 750 kilo årlig produksjon per kvadratmeter i postsmolthallen til BioFish.
Hvordan forholder dette seg til tallene i FHF rapporten?
Gitt at vi bare bruker det minst arealeffektive produksjonseksempelet, det vil si growout matfisk, så vil RAS-produksjon på land av 1,3 millioner tonn laks legge beslag på cirka 2.219 mål.
FHF rapporten konkluderer med 11.700 mål – altså nesten 5,3 ganger så stort areal.
Det er en betydelig forskjell på 11.700 mål og 2.219 mål, og særlig når dette i all hovedsak gjelder utbygging i strandsonen.
Ved å legge til grunn FHF-tallene for arealbehov så gir dette en årlig produksjon tilsvarende 111,6 kilo pr kvadratmeter. Det sier seg selv at dette verken er bærekraftig eller regningssvarende. Men heldigvis er FHFs konklusjon milevis unna dagens virkelighet.
Hvor arealeffektivt er et sjøanlegg?
Vi legger til grunn en regulatorisk 25 kilo begrensning per kubikkmeter på sjø og cirka 20 meter dype merder, og videre at de klarer å produsere cirka 25 kilo per kubikkmeter per år (det vil si en hundregrams fisk opp til fire kilo på tolv måneder).
Dette gir cirka 500 kilo produksjon per kvadratmeter.
Konklusjon: Landbasert vs sjøbasert
Samlet sett kan det virke som fotavtrykket i areal blir omtrent likt mellom et landbasert RAS anlegg og et sjøanlegg, gitt samme produksjonsvolum.
Potensiell konflikt med eksisterende landbruksproduksjon
Å produsere mer enn 500 kilo proteinrik mat per kvadratmeter per år er det få næringer som får til. Hvor mange kilo kjøtt per kvadratmeter utmark vil for eksempel sau på beite kunne levere? Selv om svaret er innlysende så er dette en diskusjon og ikke minst en konflikt vi bør styre unna. Landbruket er viktig for Norge, og kjøttproduksjon gjennom å ha dyr på utmarksbeite vil gi et godt bidrag til vår matproduksjon og proteinmix, både nå og i framtiden.
Men, dersom vi skal ha en landbasert oppdrettsnæring, så må det tilrettelegges tjenlige arealer for dette. Enkelte plasser må man derfor være innstilt på å frigi også LNF areal til slik utbygging. Men la oss i størst mulig grad unngå å sprenge ned brukbart beiteareal på holmer og i lyngheier.
Kommunenes bidrag
Tjenlige tomter for etablering av landbasert produksjon er i dag et knapphetsgode. Langs hele vår langstrakte kystlinje så ligger det imidlertid en rekke nedlagte steinuttak, industrieiendommer med liten eller ingen drift, samt andre områder som med fordel kan tas i bruk til verdifull matproduksjon. Disse områdene bør snarest mulig tilrettelegges for den svært arealeffektive landbaserte oppdrettsnæringen.
Kommunene bør her kjenne sin besøkelsestid slik at de ved rullering av kommuneplaner, og i sitt arbeid med reguleringsplaner, hurtigst mulig får tilrettelagt eksisterende næringsarealer for effektiv produksjon av mat. Dette arbeidet bør også applauderes fram av Statsforvalter, fylkeskommuner og andre.
Slik tilrettelegging vil gi både arbeidsplasser og skatteinntekter. De kommunene som har slike areal tilgjengelig burde derfor nærmest konkurrere seg imellom om hurtigst mulig få disse arealene tilrettelagt for å tiltrekke seg denne attraktive næringen.
Den neste boomen innen oppdrett blir på land, så her gjelder det å komme seg fram i skoene, og ta sats.
Alt bakgrunnsmateriale som ligger til grunn for de beregninger vi har foretatt og den konklusjonen vi har kommet til, er selvsagt tilgjengelig for alle som ønsker innsyn. Det er bare til å ta kontakt.
