Sprekkene i Stavå bru ved Berkåk stengte i realiteten veiforbindelsen mellom Nord- og Sør-Norge og førte til full stopp for hundrevis av godsbiler på lange og uframkommelige omkjøringsveier. Samtidig som myndighetene anbefalte tyngre kjøretøyer å ta omveien via Nordmøre og Molde i snøkaoset, hadde den snø- og køfrie Riksvei 1 ubegrenset med kapasitet.
I vår karakteriserte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti måten Solberg-regjeringen forvaltet tilskuddsordningen for godsoverføring fra vei til sjø på som «halvhjertet og uten entusiasme». Nå er det tid for at høstens budsjettkamerater viser helhjertet entusiasme.
For så godt som ingenting av alt godset som sto i kilometer lange køer på tur rundt Røros og Nordmøre, fant sjøveien. Det til tross for at to år med korona har avdekket betydelig usikkerhet rundt norsk forsyningssikkerhet og at Stortinget i snart 40 år har ønsket å flytte godstransporter over 300 kilometer bort fra veien. Men rikspolitikernes fagre ord om godsoverføring har så langt har gitt beskjeden, praktisk effekt.
En stor del av godstransporten som ble fanget i køene rundt Stavåsbrua kunne ha seilt trygt langs kysten, om det var et reelt alternativ. Men selv om sjøtransporten har tilnærmet ubegrenset kapasitet, øker godstransport med lastebil mest også på lange strekninger i Norge. Dette vil fortsette, om ikke politikerne klarer å omsette sine ambisjoner til realpolitikk.
Med realpolitikk mener vi som oftest budsjettbevilgninger. Vi vil derfor gjerne minne Støre-regjeringen på hva Arbeiderpartiet, Senterpartiet og budsjettpartner Sosialistisk Venstreparti anførte i sine merknader i Innst. 653S (2020-2021) Nasjonal Transportplan 2022-2033 i Stortinget senest i vår:
- Vi ønsker en markant satsing på godsoverføring fra veg til sjø.
- Støtteordningene for gods fra vei til sjø må økes betydelig i årene som kommer.
- Lavere avgifter, større havner og flere knutepunkt der flere transportformer integreres, vil alle bidra til å gjøre sjøfrakt til et bedre alternativ.
- Flere knutepunktshavner, der det offentlige sørger for at flere transportformer er godt integrert, er nødvendig for å gi sjøtransport på kortere strekninger mer konkurransekraft.
Sammen med store vareeiere, redere og norske lastebileiere har Kysthavnalliansen gjennom pilotsatsinger demonstrert at sjøtransport tilfredsstiller kvalitetskravene til varer som hittil har gått på landeveien, for eksempel fersk sjømateksport til Europa. Problemet er at den politiske forskjellsbehandlingen av transportformene gjør det vanskelig å konkurrere med bilen – selv om sjøtransporten gir store samfunnsgevinster knyttet til trafikkulykker, lokal forurensing, naturinngrep og utbyggings- og vedlikeholdskostnader.
For Ap, Sp og SV som i vår angrep Solberg-regjeringen for halvhjertet og uentusiastisk satsing, er tiden kommet for å sette handling bak egne ord.
Med ønske om et helhjertet og entusiastisk 2022!
