Hva har gamle jernbaneselskaper og sosiale medier til felles?
Kommunikasjon og distribusjon. Av varer, mennesker og informasjon. Etter at borgerkrigen sluttet i 1865, og frem til 1890, vokste jernbanenettet i USA fra 35.000 til nesten 167.000 miles. Bortimot en femdobling. En så enorm vekst innebar at jernbaneindustrien kom til å styre hele den økonomiske utviklingen, industrialiseringsprosessen, kapitalmarkedet og landbruksproduksjonen i landet. Den styrket distribusjon og tunge landbruksinvesteringer, og bidro til å redusere prisen for hvete med 30 prosent, mais med 55 prosent og prisene for bomull med 46 prosent i løpet av 1880-årene.
Dette økte kjøpekraften markant for landets befolkning – og fylte lommene på investorene. Distribusjon var driveren. Ved århundreskiftet utgjorde jernbaneselskaper 63 prosent av børsverdiene på Wall Street. På London-børsen, datidens største finansmarked, kom nesten 50 prosent av aksjeverdiene fra jernbane.
120 år seinere er fortsatt kommunikasjonsselskaper drivende faktorer i den økonomiske utviklingen. Ikke bare i USA. Men nå heter de ikke New York Central, Pennsylvania Railroad eller Baltimore Ohio.
Nå heter de Facebook, Google og Amazon.
Innhold og distribusjon
iLaks var i perioden 2014 til 2020 deleid av Schibsted. Var det en læresetning vi hentet ut av det seksårige samarbeidet med landets største mediekonsern, så var det at media er to ting: Innhold og distribusjon.
Innhold er artiklene som fyller siden. Nyheter, kronikker, analyser, reportasjer og kommentarer. Korte og lengre saker. Og de bør ha solid kvalitet.
Men hva er distribusjon?
Kjerneleseren, selve grunnfjellet for enhver avis, er dem som logger inn hver bidige dag, og gjerne mange ganger om dagen, for å sjekke siste nytt. Dette er de lojale leserne, de som nås mer eller mindre uansett. De har ikke råd til å gå glipp av viktige saker.
Og så har en de mindre lojale leserne – leserne som bare stikker innom av og til. De er også viktige og de kan ofte, avhengig av saker, være vesentlig flere.
Valg
Alle aviser vil nå flest mulig relevante lesere, både de lojale og de mindre lojale. Gjennom dem når en også ut til potensielle kunder, som er viktig for annonser – som er det vi lever av.
Særlig den mindre lojale leserkategorien er viktig å nå via sosiale medier. Og de har mange å velge mellom: Facebook, Twitter og Linkedin. For ikke å snakke om Youtube, Whatsapp, TikTok, Instagram og Snapchat. De sistnevnte er selvsagt viktige, men mangler de førstnevntes evne til å dra trafikk for nettartikler.
Der er Facebook dominant. Bare se her: 3 486 000 nordmenn over 18 år har en profil på Facebook. 68 prosent av alle nordmenn bruker Facebook daglig. Til sammenligning bruker fire prosent Linkedin daglig. 1 132 000 nordmenn har en profil på Twitter. Ti prosent av de med registrert profil bruker Twitter daglig.
Så hvor mange Facebook-brukere følger nettavisene som dekker oppdrettsnæringen?
Også her er det store forskjeller.
Nå har selvsagt distribusjon over sosiale medier begrenset verdi hvis avisene er hermetisk lukket. Da mister en mulighetene til å la ikke-betalende lesere sjekke sakene, samt drive trafikk gjennom likes og delinger. Hvis en nisjeavis er hermetisk lukket hviler den på et premiss om at distribusjon ikke er viktig, eller uansett mye mindre viktig enn det unike innholdet. I dette ligger en fundamental konflikt med annonsekundenes interesser.
Engasjement
Trafikk og engasjement drives imidlertid ikke bare av deling av nyheter på sosiale medier. For mange er sosiale medier, og ikke minst Facebook, deres viktigste diskusjonsarena. For en avis er det jo gunstig at diskusjoner ruller i kommentarfeltene. Laks er utvilsomt et tema som engasjerer mange – enten en er for eller mot lakseoppdrett. Engasjement liker de sosiale medieselskapene – og retter algoritmene for å oppnå akkurat dette.
Sosiale medier er selvsagt også en direkte og kostnadseffektiv måte å profilere egen forretningsvirksomhet eller produkter. En potent markedsføringskanal og omdømmebygger. Særlig hvis en har mange følgere.
Så når iLaks fortsatt er en fri og åpen avis, uten betalt abonnement, og kan leve greit av annonser alene, er det gode grunner for det. For oss er distribusjon minst like viktig som innholdet.
Og det virker som om leserne våre er tilfreds med det.
