– Vi skal leve og bo her, skape arbeid for de som kommer etter oss. Det er vår oppgave

– Går heller ned med flagget til topps.

Norge hadde akkurat gått inn i det som skulle ble vår jappetid 80-tallet, da ekteparet Roger og Britt Mosseng ville satse alt på oppdrett av laks, midt i hjertet av tradisjonelt fiskeri i Lofoten. Ved Mortsund, drøyt tjue minutter sør for Leknes ble Lofoten Sjøprodukter til. Roger Mosseng er blitt 70 år, men fortsatt daglig leder for selskapet.

Hans Ole Vegard Mosseng (44) tituleres som produksjonssjef, men omtales som altmuligmannen. Han har to yngre søstre, Katharine Diana Mosseng (43) og Anna Viktoria Mosseng (22). Eldstesønnen tar imot iLaks, og kan fortelle om en noe nervøs far som bestilte den aller første fisken til selskapet.

– Pappa hadde kjøpt inn 10.000 fisk som de skulle sette ut. I over ett år lå han og tok bunnprøver og målte temperaturer på lokaliteten før han bestilte. Så endret han mening like før utsett. Han tok ikke sjansen på mer enn 5.000 fisk. Den økonomiske byrden og risikoen ble for stor, om det ikke bra. Heldigvis tok andre over halve bestillingen, sier Ole Vegard Mosseng.

Mor og medgründer Britt Mosseng (66) treffer vi i selskapets flotte lokaler Lofoten Seafood Center. En oppstarts historie hun minnes likegodt som sønnen. De hadde satset hus og heim på dette, så det var bare å brette opp ermene, og jobbe dagen lang. Fôring og slakting, fôring og slakting, slik ble den nye hverdagen for herr og fru Mosseng, forteller hun.

Foreldrene har halvparten av de stemmeberettigete aksjene hver, og kontroll gjennom familieselskapet Seafood Invest, som eier de ulike virksomhetene. Napp Sjømat er familiens hvitfiskselskap.

– Jeg og han pappa har alltid gått godt overens. Jeg har jobbet sammen med han siden 1993, og kan vel ikke si at vi har hatt en skikkelig krangel. Vi har utfylt hverandre veldig bra i disse årene. Roger er daglig leder og tar beslutningen som skal tas, sier Ole Vegard Mosseng.

Går opp trappa
– Vi liker å si vi har gått trappa som familiebedrift. En liten aktør med vel fire og en halv konsesjon i dag, vi har ikke hatt muligheter til å ta de store sprangene. Så er vi vel også arbeidsfolk da, og ikke kapitalister, sier Mosseng med et smil.

– Vi startet ikke med kommersiell hvitfisk før i 1993. Da på tuftene av veldig gammel virksomhet her på stedet. Vi dro inn hvitfisken for å få en ekstra fot å stå på i 1993. Oppdrett har ikke vært så lønnsom alltid, sier han.

– Hvitfiskdelen er jo veldig sesongbetont, men det er vevd sammen allikevel. Det er aldri noe som er likt hele året, det er hele tiden nye utfordringer når vi vender fra den ene driften til den andre for å få dette til å gå opp. Det var viktig for å få ekstra virksomhet for å skape timeverk i lokalsamfunnet vi lever i, i form av arbeid.  Det er det som er vår oppgave, det å skape arbeid for folk i våre omgivelser, sier Mosseng.

I fjor falt resultatet for selskapet til 30 millioner kroner, 52 millioner mindre enn året før. For den konvensjonelle delen av driften har pandemien vært inngripende. Markedsnedgang, reduserte priser og redusert salgsvolum. Det førte til oppbygging av et tørrfisklager mot slutten av året.

– Vi kunne jo ha gjort et bedre år i 2020, men alt i alt må vi si oss fornøyd. Vi driver jo bra, men sånn ble det det. Det er ikke alltids liv og lære henger sammen, forklarer Mosseng.

Fisker eller pilot
Britt Mosseng er selskapets superselger, og daglig leder av Lofoten Seafood Export, familiens salgsselskap som håndterer salget både fersk laks og tørrfisk. Datteren Katharine Diana Mosseng har arvet mors salgsgener, og sitter godt plassert i Italia og selger prima tørrfisk til søreuropeere. Den yngste søsteren, Anna Viktoria Mosseng er i dag ikke involvert i selve driften, men tar utdanning i Bodø og skal snart praktisere i Salten Aqua.

To av de i tredje generasjon Mosseng treffer iLaks ved arbeidsdagens slutt på kaia. Her har de hentet litt kokfesk på sjøen. God trening om familietradisjonene skal føres videre. Han har en sønn på 15 år, Leander Mosseng, og 22 år gamle Brynjar Mosseng. Vi spør 15-åringen om han ser for seg ei framtid i familiebedriften. Han ser vel og lenge på far, før han sier, tja det kunne jeg godt. Så da spør en gang til, uten å se på pappa, først, hva han kan tenke seg laks eller tørrfisk.

– Fisker vil jeg kanskje satse på å bli, sier han smilende og titter opp på far. Om det skulle bli noe helt annet enn familiebedriften, vil Leander Mosseng gjerne bli pilot.

– Jeg tenker alle må få velge sin egen fremtid. Vi skal ikke legge inn noen føringer, sier trebarnsfaren Ole Vegard Mosseng.

Endre regime for tillatelser
Myndighetene har en uttalt vekst, og lagt til rette for miljøkonsesjoner i kystnære lukkede anlegg. Det er en konsesjonspolitikk Vegard Olav Mosseng ikke er spesielt imponert av.

– Uavhengig av hvem det er, om det er tildeling av konsesjoner i form av FoU, utviklingskonsesjoner eller andre utvidelser, syns jeg det er galt at ikke myndighetene ser på samfunnet, og mulighetene for nye arbeidsplasser. Om det tilføres mange konsesjoner til ett selskap, skaper det mange ringer i vannet for de som får dem, med i disfavør for det stedet som ikke får det. De får ikke skapt den muligheten for nye arbeidsplasser, sier Mosseng oppgitt.

– 80 tonn MTB gir mange arbeidstimer i ett samfunn framfor et annet. At det ikke blir gjort en større analyse av samfunnet vi lever, og at det blir spredt mer utover. Det er trist at det for eksempel i gamle Finnmark fylket at det ikke eies en konsesjon av folk som bor og er derfra.

Trenger lokalt eierskap
I Lofoten er aktørene i all hovedsak lokale. Lofoten Sjøprodukter, Ellingsen Seafood, Isqueen, og STIM med sine to forsøkskonsesjoner, har nær alle matfiskkonsesjoner i regionen.

– Sånn sett er vi heldige her i Lofoten, men slik er det ikke overalt. Den samfunnsmodellen for tildeling og vekst i form av auksjon eller økning har ofte hatt fem prosent i ramme. En oppdretter med en konsesjon får 35 tonn ekstra, mens et større konsern eller børsselskap henter jo inne en enorm pott i økning. Og når det skjer hver gang, så er jo det ei vridning fra små anlegg langs kysten til børsnoterte og kanskje utenlandske krefter som drar av gårde med dette, sier en bekymret Mosseng.

– Hvis jeg skal gi et råd til myndighetene, så bør det være at alle selskapene ble likt behandlet, og at alle får mulighetene til å få kjøpt seg én konsesjon, så hadde det kanskje blitt tildelt rundt 100 rettigheter langs kysten. Én ekstra konsesjon i Lofoten, én i Salangen og én i Grovfjord ville gitt, så hadde alle fått litt mer å arbeide med, og utviklet de arbeidsplassene som allerede er der. Isteden har det blitt nærmest et spekulasjonsobjekt for noen, mener Mosseng.

Heller ned med flagget til topps
Da de var plaget med en del sykdom og problemer i årene 2014 og 2015, var det noen som loddet stemningen, og lurte på hva vi tenkte, og om vi vurderte avvikling og salg.

– Hvis vårt selskap hadde blitt besluttet solgt, ville det blitt stille her i bygda. Over og ut med drift, som hadde blitt flyttet til annet sted der aktiviteten allerede er stor. Det ble aldri vurdert å selge. Da går vi heller ned med flagget til topps, sier han tydelig.

– Vi skal bygge samfunn her vi bor, det er derfor vi er her. Hadde vi ønsket å selge, hadde vi gjort det for lenge siden, og reist til Jamaica med alle mann. Vi skal leve og bo her, og skape arbeid for de som kommer etter oss, det er vår oppgave, sier Ole Vegard Mosseng til iLaks.