Jakten på nye konsesjoner: Svart eller hvitt

Er konsesjonene i sjøen eller på land? Det er spørsmålet.

Han liker å kalle seg tredje generasjons oppdretter, Sondre Eide. Han tok over ledelsen av Eide Fjordbruk etter «papen» Knut Frode Eide gikk bort så alt for tidlig på høsten for tre år siden. Sondre Eide fikk som student nappet med seg noen vekttall fra Silicon Valley, og har de siste årene vist seg å være en usedvanlig innovativ, teknologioptimistisk og visjonær oppdretter.

Det fikk vi et nytt prov på tirsdag denne uken. Da inviterte Eide pressen til lansering av storsatsingen SjømatStaden på Bryggja i Nordfjord. Her viste han frem spenstige vyer for hvordan Eide Fjordbruk, støttet av lokale leverandørberifter, kan utvikle lakseoppdrett i regionen.

I sjøen
Han mener alvor. Eide har allerede sikret seg en tomt på en nedlagt fergekai i Bruarvik i Hardanger. Her vil han produsere laks i helt lukkede sjøanlegg med full resirkulering av produksjonsvann. Som om ikke det er nok, vil han også etablere visningsanlegg ved Kristansand Dyrepark.

For han er tydelig på at han vil ha fisken i sjøen. Det er der Norges fortrinn som oppdrettsnasjon ligger. Ikke på land – i konkurranse med resten av verden. Han lover selv finansiering for anlegget på Bryggja, men etterlyser rammevilkår. Rammevilkår eller tillatelse måles, også som finansiell styrke i denne næringen, i konsesjoner.

Haken er at matfiskkonsesjoner er svindyre.

E24 rapporterte nylig at DNB Markets har regnet seg frem til at en implisitt verdi per lisens i nylige transaksjoner ligger mellom 260 og 300 millioner kroner.

Forrente
Det skal mye til å forrente en håndfull slike, ikke minst når en skal bekoste et lukket anlegg. Disse er vesentlig dyrere enn en not i sjøen.

Eide Fjordbruk har ni konsesjoner, og det holder lenge som sikkerhet for bankene som velvillig stiller lån. Som om ikke det er nok, viser den økende strømmen av nye oppdrettselskaper på vei Oslo Børs at egenkapitalmarkedet mer enn gjerne bidrar med kapital. Finansiering er ingen flaskehals.

Men Eide mener det ikke er logisk med gratis konsesjoner for landbasert oppdrett, som er både areal- og kostnadskrevende, mens det ikke finnes regulativ eller økonomiske insitament dersom en vil flytte tilsvarande miljøvennlige anlegg ut i sjøen. Sjøanlegg vil en lett kunne fjerne utan at det står tilbake sår i naturen, i motsetning til landbaserte anlegg.

Politisk vilje
Med seg til Bryggja hadde Eide to meritterte politikere, Terje Søviknes (FrP) og Alfred Bjørlo (V). For jakten på rammebetingelser, eller nye konsesjoner om du vil, er politisk. Den står på Stortinget. Og er betinget av politisk vilje.

Problemstillingen Eide reiser er ikke helt ulik kampen seriegründer Geir Nordahl Pedersen fører for sine tre spektakulære landbaserte oppdrettsanlegg på Losna, i Øygarden og Averøy. Skjønt, fiskeriministeren mener disse ikke på land, men i sjø. Og hvis konsesjonene er på land er de gratis, og da lar prosjektene regne seg hjem med høy lønnsomhet. Er de i sjøen, er overskuddet søkk borte og investeringsplanene lagt på hyllen.

Les også: – Det kan ikke være slik at vi ikke får lov å gjøre det fordi det er for bra

Så kan en anføre at Regjeringen blinket ut utviklingskonsesjoner til akkurat dette formålet. På den annen side var det særlig store selskaper med stålrigger som fikk hyppigst napp i Statens nå avsluttede konsesjonslotteri.

Oppdrettere, som kapitalister flest, vet å tilpasse seg. Svaret, som blant andre Andfjord Salmon, Gigante Salmon, Salmon Evolution og Bulandet Miljøfisk har kommet med, er hybridløsninger i gråsonene mellom sjø og land.

Men for industriutviklingen, sysselsettingen og og de fremtidige skatteinntektene hadde det vært ønskelig om fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) hadde kommet med noen ord om dette i sommerens varslede havbruksstrategi. Å håpe på noe mer enn det, på denne siden av valget, er det knapt noen grunn til.