Bruk av kunstig intelligens i havbruket kan være en nøkkel til bedre dyrevelferd. På sikt kan slik teknologi også gi oss verktøyene til å matche kompleksiteten i de økosystemene vi opererer i, og dermed la oss utnytte ressursene i havet enda bedre.
I Norge vet vi at når vi snakker om havbruk, så snakker vi også om fremtiden. For vi vet at bærekraftig mat fra havet vil være helt vesentlig for å møte behovene til en økende og mer forbrukerbevisst global befolkning.
Når vi snakker om avansert teknologi i havbruket, så handler om å bringe denne fremtiden nærmere. For det som kreves av oss er ikke bare større produktivitet, men nye store steg med hensyn til bærekraft og dyrevelferd.
Noe av det mest spennende som skjer på teknologifronten i havbruket handler om digitalisering, stor-data og innfasingen av systemer som benytter kunstig intelligens og maskinlæring for å forstå adferd og optimalisere miljøet rundt fisken.
Vi kjenner etter hvert litt til denne teknologien, for eksempel gjennom ansiktsgjenkjenning og – etter hvert – selvkjørende biler.
Krevende menneskelige oppgaver tas over av systemer som blir flinkere jo mer de får øvet seg, jo mer data de får. Det er fascinerende hvordan så komplekse vurderinger og oppgaver kan tas ut av menneskelige hender. I noen tilfeller er denne utviklingen kanskje litt urovekkende, men i andre tilfeller kan det å ta mennesker ut av bildet utvilsomt være en god ting.
Slik vil jeg si det er i havbruket, for her er kunstig intelligens et nytt ledd i en utvikling der teknologien lar oss tre mer tilbake – der vi med stadig mindre inngripen, i stadig større grad, blir i stand til å nyttiggjøre oss ressursenes virkelige potensiale.
Det er dette som blir så viktig for fremtiden, når vi skal bygge videre på det fantastiske utgangspunktet vi har.
For havbruksnæringen har vært eventyr for Norge. I dag er den en betingelse for levende samfunn langs hele kysten, og en stor bidragsyter til velferden i hele landet. Og norsk mat fra havet har også utviklet seg til en vesentlig bidragsyter til sunn og bærekraftig mat globalt. I så måte er det et ansvar som hviler på oss, for verden kjenner merkevaren seafood from Norway som noe man kan stole på, som mat man kan spise med god samvittighet.
Det er ikke bare fordi våre hav er unike. Det er vår forvaltning av dem, og utviklingen av havbruksnæringen, som har bragt oss dit vi er i dag. Bransjen og myndigheten har jobbet sammen for å ligge i forkant. Det er en av de store styrkene i den norske modellen.
Og denne regjeringen har satset mer på hav enn noen andre. I statsbudsjettet for 2021 bevilges det over 2,3 milliarder kroner til marin forskning.
Det er rekordhøyt. For vi må fortsette å utvikle oss, ikke minst med hensyn til teknologi.
Å legge til rette for dette blir et av de viktige momentene i havbruksstrategien, som regjeringen vil presentere før sommeren. Vi er klare på at om vi skal fortsette å utvikle næringen i riktig retning, må vi se inn i framtiden og kartlegge hvordan potensialet i ny teknologi kan utnytte ressursene i havet enda bedre, og mer på havets egne premisser.
Skal vi fortsette å ligge i forkant som havbruksnasjon, må vi vise vei mot nye standarder.
Ikke minst med hensyn til utfordringene rundt dyrevelferd.
En av de største utfordringene for oppdrettslaksen er lakselus. Kampen mot denne parasitten innebærer håndtering og stress for fisken. Til tross for at bransjen og norske forskningsmiljøer har arbeidet systematisk for å komme frem til stadig bedre metoder, har vi fremdeles ikke funnet noen fullgod løsning. Og det er ingen hemmelighet at fisken kan utsettes for lidelse, og at dødeligheten er for høy. Dette tar vi på største alvor, for det er ingen tvil om at fremtidens havbruk også må inkludere en forsterket etisk dimensjon og en ny type forbrukertrygghet.
Derfor må vi fortsette å utvikle nye metoder og teknologi, og mye tyder på at bruk av kunstig intelligens i merdene kan løse noen av de grunnleggende problemene.
Noe av det som vil gjøre størst forskjell er muligheten til å kjenne igjen hver enkelt fisk gjennom avansert fotoanalyse, og dermed kunne følge den, som individ, gjennom sitt livsløp.
Det gjør at vi kan overvåke lusesituasjonen nøyaktig og uten håndtering, og dermed være mer presise i tiltakene. Når vi kjenner hvert individ og kan følge helsesituasjonen, kan vi også følge opp på en måte som er helt utenkelig i dag.
Samme prinsipp om individkunnskap gjør også at biomassemålinger blir langt mer nøyaktige og behovet for sortering – med stresset det innebærer – reduseres.
Når fisken kan tas ut til nøyaktig riktig tidspunkt, med mindre forstyrrelser gjennom livsløpet – og når vi har en historikk over både vekst, helsetilstand og eventuelt behandling- har vi data som kan gi forbrukeren en velferdsgaranti. Det er nettopp denne dimensjonen som kan bli et nytt, viktig konkurransefortrinn i fremtiden.
Og til sist: når overvåkningen skjer ved hjelp av skånsom teknologi i merden, unngår vi også noen av de metodene som utgjør risiko for økosystemet utenfor. For også vern av de ville artene og naturlige økosystemene må være en viktig del av kartet vi tegner for fremtiden vår som havbruksnasjon.
Innføringen av systemer basert på kunstig intelligens i merdene viser hvordan havbruksnæringen har blitt en arena for innovasjon og avansert teknologi.
Det er, og har vært, regjeringens mål.
Det er jeg stolt av. Og jeg er spent på hvordan denne teknologien og dens applikasjon kan utvikles videre. Potensialet i kunstig intelligens og maskinlæring er sannsynligvis enormt.
Når vi kan overvåke, presist og i sanntid, kan vi også forstå hva som skjer mye bedre.
Når vi forstår, kan vi forutse. Og når vi forutser, kan vi tilpasse vår aktivitet og ligge i forkant.
Slik beveger vi oss mot muligheten for større og større grad av samspill med økosystemene.
Ja, kanskje kan man si at vi med denne teknologien sitter på nøkkelen til å utvikle metoder som faktisk matcher kompleksiteten i de økosystemene vi opererer i.
Og det er sannsynligvis det som er fremtidens nøkkel for å virkelig nyttiggjøre oss det enorme potensialet i havet som ressurs.
