I stortingsmelding 16 2014/15 fremkommer det at en ønsker å mangedoble produksjonsmengden av laks og ørret de neste årene. For å oppnå dette ønsket en å innføre en rekke tiltak, deriblant produksjon på land. Disse konsesjonene skulle tildeles av fylkeskommunene og skulle være vederlagsfrie og være teknologinøytrale for å fremme innovasjon og eksport av norsk teknologi.
I 2019 kom en rettleder utarbeidet av Fiskeridepartementet som tilsier at en ikke kan bygge anlegg på land under høyeste tidevann. Dette virker på oss som litt forhastet, merkelig og i verste fall ikke særlig gjennomtenkt samtidig som det er diskriminerende og konkurranse vridende etter hvor anleggene bygges. En slik påstand må selvfølgelig begrunnes.
All produksjon på land krever at en pumper store mengder vann, og en kan beregne at en bruker ca. en KW pr kg produsert fisk pr høydemeter en må pumpe vannet. En kan beregne en kostnad på ca. NOK 1,- pr KW i ett gjennomstrømningsanlegg, som betyr at en skifter ut alt vannet kontinuerlig.
Det er også en oppfatning hos Fiskeridirektoratet og Fiskeridepartementet at dersom en bygger og senker et anlegg på land under høyeste flo mål blir anlegget ikke ansett å ligge på land, men blir en del av det sammenhengende sjøarealet i verden dersom det har en rørforbindelse til sjø for å transportere sjøvann inn til anlegget.
I Norge har vi en lang kystlinje som medfører at vi har varierende forskjell mellom flo og fjære. I Agderfylkene er denne forskjellen tilnærmet null mens den i Kirkenes er over 4 meter. Det betyr at i Agderfylkene ikke får noen pumpekostnad for å motvirke flo og fjære, mens en i Kirkenes må kompensere dette med til tider å pumpe vannet opp til 4 meters høyde bare for å kompensere for flo og fjære. I snitt blir dette ca. 2 meter med en ekstra kostnad på ca. NOK 2,- pr kilo produsert fisk.
I tillegg til dette kommer produksjonsenheten som skal bygges gjerne med en byggehøyde på ca. 3 meter over flomål og en tank som i dette eksempelet er 5 meter høy. Dette gir en pumpehøyde på totalt 8 meter over flomål. Med en produksjonskost på NOK 8,- pr kg fisk i tillegg til kostnaden som kommer når en må kompensere for flo og fjære.
For å vise dette har en satt opp følgende illustrasjon som viser merkostnadene en har for å kompensere for flo og fjære ved en produksjon på 30.000 tonn på ett landanlegg plassert på forskjellige lokaliteter i Norge.
Illustrasjonen viser kun kostnaden for kompensasjon for flo og fjære, men viser tydelig at til lenger nord du kommer så vil rettlederen fra Fiskeridepartementet slå uheldig ut på både kostnadsnivået og konkuranseevnen til anlegg som ligger på land.
Verre blir det at det ikke er lov å senke anleggene under flomål, og således kunne redusere alle pumpekostnadene til ca. NOK 0,5 pr kg produsert fisk. En ville da få en lik produksjonskost uansett hvor i Norge en ønsker å produsere, og redusert strømforbruket med minimum 10 ganger, eller en kan produsere i 100 år med det strømforbruket en bruker under 10 år på i andre anlegg inkludert resirkuleringsanlegg. Dette har de fleste vanskelig å forstå, og står i sterk kontrast til alle anbefalinger med energieffektivisering.
Kostnadene kan bli lik i Norge ved å ta vekk rettlederen, og dette bør være en sak som skaper debatt for både bransjeorganisasjoner, og ikke minst for våre politikere, som ønsker en bærekraftig og fremtidsrettet oppdrettsnæring.
Må en ut av Norge for å lage bærekraftige landbaserte anlegg som:
- Ivaretar fiskehelse
- Minimaliserer dødelighet
- Fjerner luseproblematikken
- Unngår rømning
- Slam og for-rester bli samlet opp
- Ingen bruk av leppefisk
- Reduserer strømforbruket
- Reduserer drifts og investeringskostnadene
- Skaper varige og fremtidsrettede arbeidsplasser i distrikts Norge
Dette er teknologi og løsninger som imøtekommer stortingsmelding 16. 2014-2015, og som en rettleder uten noen politisk diskusjon og vedtak sier ikke er lov.
Losna Seafood har søkt om, og blitt tildelt en landbasert konsesjon basert på disse prinsippene av Vestland Fylkeskommune, men fratatt konsesjonen av Fiskeridirektoratet som klassifiserte anlegget som et sjøanlegg. Dette selv om søknaden ble sendt før rettlederen kom og følgelig ikke skal ha tilbakevirkende kraft.
Fiskeridepartementet opprettholdt dette vedtaket, men har en ny klagebehandling som skal avgjøres i løpet av mai måned. Departementet må her forklare og dokumentere hvordan ett anlegg med tekniske innretninger som blir bygd på land blir til sjø, og hvorfor likebehandling ikke blir gitt. Losna Seafood er det eneste selskapet som hittil har fått tilbakekalt en lovlig tildelt konsesjon.
Vi får håpe Fiskeriministeren som er fra den nordlige parten av Norge skjønner hvorfor rettlederen må vekk, og vi håper på innspill fra bransjen og politikere som ser viktigheten av at vi i Norge ikke skal ha begrensninger når det gjelder utforming av anlegg, eller reguleringer som gir ulik konkurranse og økt kostnadsbilde.
Tåler bransjen at det ikke blir lovlig med gjennomstrømningsanlegg, og skal oppdrettere i nord betale en høyere pris enn «søringene». Dette må diskuteres og innspill bør komme før den nye havbruksstrategien blir fremlagt, slik at fremtidig vekst kan komme i Norge og at vi ikke får begrensninger slik at veksten kommer i andre land som da kan produsere minimum ca. NOK 8 billigere enn i Norge.
Dette er så viktig at Fiskeridepartementet og fiskeriministeren ikke bør være alene om å fatte denne beslutningen, men at en samlet regjering må stå bak.
