For at en hel næring i fellesskap skal lykkes med bærekraftig vekst på fiskens premisser, er det nødvendig å styrke smittekontrollen som grunnleggende forutsetning for forsvarlig drift. Skal dette være mulig, er det nødvendig å ha et felles målbilde som næringa stiller seg bak, og forplikter seg til å jobbe mot.
Ifølge Veterinærinstituttet er virussykdommer ved siden av lakselus den største utfordringen knyttet til fiskehelse og -velferd i norsk havbruksnæring. I prosjektet «Smittesikring og biosikkerhet i norsk lakseproduksjon» har BDO og Åkerblå i nær dialog med næringsaktører fra hele landet kartlagt hva som er beste praksis for smittekontroll, og i hvilken grad denne er gjeldende for dagens virksomhet langs kysten. Konklusjonen er at det er stort behov for forbedring, spesielt i hv ordan man organiserer lokalitetsbruken for å forebygge smitte mellom anlegg og generasjoner, samt i praksis for transport av fisk, båttrafikk og flytting av utstyr.
Næringsaktørene er avhengige av hverandre
En driftsstruktur med åpne merder i sjø og Norges lange kystlinje gir laksen et godt oppvekstmiljø, og kan også i framtida være et av næringens viktigste fortrinn. God smittekontroll kompliseres imidlertid av at oppdrettsanlegg med ulike eiere er i kontinuerlig interaksjon med hverandre og annen aktivitet i kystsonen. Beste praksis for smittekontroll krever derfor at oppdrettsbedriftene kontinuerlig samarbeider for å forebygge og isolere sykdomsrisiko, først til den enkelte lokalitet og deretter innenfor et så begrenset geografisk område som mulig. Et slikt områdesamarbeid er også viktigste forutsetning for systematisk å kunne gjennomføre tiltak som minimerer smitterisiko i forbindelse med transport av fisk, båttrafikk og flytting av utstyr.
Prosjektet viser at næringsaktørene i stor grad er enige om behovet for samarbeid og hvilke elementer som bør inngå i beste praksis for smittekontroll. Samlet gjennomføringsevne hemmes imidlertid av koordinerings- og prioriteringsutfordringer mellom aktørene. Dette kan til dels tilskrives etablert struktur i næringen, og ulikheter i den enkelte oppdretters kostnader for å tilpasse seg endringer. Tiltak diskuteres også på et svært detaljert nivå, noe som gir grunnlag for vanskelige prioriteringsdiskusjoner. Det bør i stedet rettes mer oppmerksomhet mot en overordnet målsetning og bransjerettede tiltak som kan bedre næringsaktørenes felles gjennomføringsevne.
Dagens myndighetsregulering er ikke tilstrekkelig
Driften av den enkelte oppdrettslokalitet er regulert av en rekke lover og forskrifter underlagt mange myndighetsorgan med ulike geografiske inndelinger. God smittekontroll avhenger imidlertid av et samspill mellom geografiske og driftsmessige forhold som vanskelig kan reguleres med dagens arealplaner og enkeltsaksforvaltning. Utviklingen i næringen har også medført en økende faglig og operasjonell kompleksitet, og det er lite hensiktsmessig at myndighetene skal møte denne utviklingen kun med nye reguleringer og detaljering av krav. Det må derfor ses på nye former for samhandling mellom myndigheter og næringsliv. Spesielt i spørsmålet om lokalitetsbruk og områdeorganisering er det en viktig erkjennelse at dette kun kan løses gjennom tett samarbeid mellom næringsaktørene, og at myndighetene i størst mulig grad bør stimulere, belønne, legge til rette og beskytte denne type områdesamarbeid.
Hva kan gjøres?
For å sikre egne vekstmuligheter bør næringsaktørene organisere seg på en måte der de tar større ansvar for felles gjennomføringsevne. Et første skritt er derfor at det opprettes et «biosikkerhetsråd» bestående av toppledere i norske oppdrettsbedrifter, som må enes om et felles målbilde og sikre handlekraft ved etablering av smittesikringstiltak som hittil har vist seg vanskelig å gjennomføre.
En organisering der næringen øker sin kollektive gjennomføringsevne vil også endre forutsetningene for dialog og samhandling med myndighetene. Det vil gi grunnlag for et mer strategisk samarbeid mot felles mål, og at omlegginger som medfører investeringer planmessig kan fases inn over tid. Næringen kan gjennom økt bruk av bransjestandarder gis større ansvar for å detaljere krav, mens myndighetenes reguleringer i større grad rettes inn mot overordnede forhold og ivaretakelse.
