KMD-vedtak gir føringer for regionale kystsoneplaner

Hordaland Fylkeskommune vedtok høsten 2017 regional kystsoneplan for Sunnhordland og ytre Hardanger. Flere kommuner var misfornøyd med planen, og påklaget vedtaket til departementet. Også Nærings- og fiskeridepartementet var kritisk, og fremholdt at planen ikke ivaretok hensynet til havbruksnæringen. Kommunal- og regionaldepartementet sin behandling av kommunenes klager kom forrige uke. I vedtaket fjernes mange av de planretningslinjene fylkeskommunen hadde vedtatt, og flere ble endret for å gi kommunene større grad av fleksibilitet i  egne arealplaner. Departementets vedtak gir viktige føringer for andre fylkeskommunen som planlegger å vedta regionale kystsoneplaner.

Tilgang på gode lokaliteter er svært viktig for akvakulturnæringen. Stadig strengere krav til soner med koordinert utsett og brakklegging, og  vektlegging av smittevern og fiskehelse, gjør at det vil være behov for nye lokaliteter. Det vil og kunne være behov for utvidelse av eksisterende anlegg som har vist seg godt egnet. Arealplaner som legger føringer for næringens tilgang til lokaliteter er derfor viktig. Fylkeskommunens arbeid med regionale kystsoneplaner er fulgt med stor interesse i næringen.

Regionale planer er ikke rettslig bindende
Fra sentrale myndigheter er det oppfordret til at fylkeskommunene og kommunene medvirker til planlegging av kystsonen i et regionalt perspektiv. Vedtas regionale kystsoneplaner må det foretas en avgrensing mellom fylkeskommunenes plankompetanse, og kommunenes planmyndighet.

Etter plan- og bygningsloven er det kommunen som har myndighet til å fastsett rettslig bindende arealplaner. Fylkeskommunen kan fastsette planretningslinjer som ikke er rettslig bindende, men som vil være retningsgivende når kommunene utarbeider egne arealplaner. KMD-vedtaket understreker at fylkeskommunene må merke seg denne arbeidsfordelingen, og at regionale planretningslinjer ikke kan utformes som bindende føringer for arealbruken. I vedtaket heter det: «Departementet meiner og at uttrykk som «må» og «skal» bør brukast med varsemd i ein regional plan., sidan planen ikkje er juridisk bindande. Dette gjeld særleg i konkrete retningliner for arealbruken. Departementet har difor gjort fleire endringar i retninglinene for å klargjere at retningslinene for arealbruken ikkje er juridisk bindande for den kommunale planlegginga».

Dette er et viktig og tydelig signal. Fylkeskommunen skal ikke være en planrettslig «overkikkador», og regionale planretningslinjer vil ikke i seg selv utgjøre grunnlag for innsigelse mot kommunale planforslag. Kommunal- og regionaldepartementet underbygger med andre ord at det er i kommunene sjøarealene skal styres og arealene til akvakultur fastsettes.

Planer skal sikre nok areal til fiskeri- og havbruk
Vedtaket fra departementet vektlegger også at kommunene og fylkeskommunene må sikre nok areal til fiskeri- og havbrukenæringen, og avveie dette mot miljøhensyn og andre samfunnshensyn.

Departementet gjorde her en svært viktig endring i punkt 2.1.6 i planretningslinjene. Fylkeskommunen hadde lagt opp til at nye akvakulturområder i utgangspunktet skulle være forbeholdt lukkede anlegg eller anlegg på eksponerte havlokaliteter. Formuleringen var at «Kommunen kan avsette meir sjøraeal til akvakultur for større teknologiske nyvinningar og område for nye artar». KMD vektla her innvendingene fra kommunene, næringen og Nærings- og fiskeridepartementet. Ny formulering tok høyde for at nye akvakulturområder også kan benyttes til tradisjonelle åpne merder, og lød: «Område avsett til akvakultur i regionalplanen er retningsgivande og detaljerast videre i samband med kommunal arealplanlegging. Kommunen kan avsette meir sjøareal til akvakultur for større teknologiske nyvinningar, eller når det er naudsynt for å dempe miljøbelastningene frå produksjonen, redusere lusebelastning og sjukdomsrisiko. Nye område for akvakultur som blir lagtinn i kommunale arealplanar skal konsekvensutgreiast [vår understr.].»

Endringen innebærer i praksis at områdene i det regionale plankartet som er vist for «Sjø og vassdrag generelt – utvida omr. med akvakultur» kan brukes til tradisjonelle åpne merder, forutsatt at dette gir en bedre lokalitetsstruktur enn eksisterende i forhold til miljø, smittevern og fiskevelferd.  I dette perspektivet gir den regionale kystsoneplanen for Sunnhordland og Ytre Hardanger mulighet til nye lokaliteter i betydelige områder som ikke tidligere vært åpnet for akvakultur. Dette mulighetsrommet kan kommunene og næringen bruke ved kommuneplanrulleringer. At områdene er planavklart for bruk til akvakultur i regional plan, vil også kunne aktualisere dispensasjoner fra gjeldende kommuneplaner som ikke åpner for akvakultur i disse områdene. 

Næringen må melde inn oppdaterte arealbehov
I arbeidet med regional kystsoneplan ble fylkeskommunen kritisert av kommunene og næringen for å være lite lydhør for innspill. Også Nærings- og fiskeridepartementet var uvanlig ramsalt i sin kritikk. Dette har ikke gått upåaktet i departementet. I vedtaket skriver statsråd Astrup følgende: «Fylkestinget har vedteke at plankartet skal rullerast to år etter at planen vart vedteken, og at kommunane skal trekkjast inn i arbeidet. Som grunnlag for ei slik rullering vil oppdaterte arealbehov hos ulike aktørar i kvar enkelt kommune, medrekna akvakulturnæringa, vere eit viktig grunnlag. Det er viktig at rulleringa er basert på eit utfordringsbilete som er akseptabelt av alle partar, og at kommunane og næringa blir involverte på ein god måte».

Dette gir også et viktig signal til andre fylkeskommuner som jobber med regionale kystsoneplaner om at samarbeid med kommuner og relevante næringer skal være reelt – og at høringer ikke skal være en skinn-manøver. Videre må faktum-grunnlaget planen bygger på være så godt faglig forankret at det er akseptabelt for partene i planprosessen.

All den tid sentrale myndigheter har uttrykt ønske om at fylkeskommunene tar initiativ til regional kystsoneplanlegging, så må det ventes at flere slike planprosesser kommer. I så fall er det viktig at både havbruksnæringen, og andre interessegrupper, er proaktive. Alminnelig erfaring tilsier at jo tidligere i en planprosess en kommer med innspill, jo større er sjansen for å bli hørt. Departementets klare vektlegging av at oppdaterte arealbehov fra næringen skal vektlegges, gjør også at næringen skal ha en plass ved bordet når planene utarbeides.