Høringsuttalelse til NOU 2019:18 – skattlegging av havbruksvirksomhet, vedtatt enstemmig av Frøya kommune.
Frøya kommune har de senere år opplevd en suksesshistorie, nærmest uten sidestykke, i Distrikts-Norge. Vi har hatt en befolkningsvekst på høyde med Norges største byer med 17,5% og har de siste 10 år hatt Trøndelags høyeste sysselsettingsvekst. Vi har pusset opp skoler, bygd barnehager og lagt til rette for boligbygging i stor skala, for å kunne ta imot alle nye frøyværinger. Tilrettelagte næringsareal og utbygging av teknisk og digital infrastruktur er en kommunal oppgave som krever store investeringer fra vekstkommuner.
En historie om et øysamfunn ytterst i havgapet som beskriver motpolen i sentraliseringen som ellers skjer i Norge. Hovedårsaken til dette er veksten i oppdrettsnæringa og tilknyttet virksomhet. Arbeidsplasser og et voksende næringsliv er selve livsnerven i ett hvert levedyktig lokalsamfunn. Det er med bakgrunn i dette vi ønsker å uttrykke bekymring over konklusjonen i NOU 2019:18, og hvilke konsekvenser dette vil få for vår kommune.
Den norske selskapsskatten er i løpet av noen år redusert fra 28 til 22 prosent. Det skyldes at de fleste av Norges konkurrentland har hatt en tilsvarende utvikling. Formålet har vært å bidra til at investeringer og selskapsetableringer skjer i Norge, og forhindre at disse av skattemessige grunner flyttes til andre land.
Frøya kommune kan ikke se at NOU 2019:18 gir noen god begrunnelse for at dette formålet ikke gjelder en konkurranseutsatt kystnæring som havbruk, og at denne derfor skal ha en langt høyere beskatning enn andre næringer. Havbruksnæringen har riktignok i flere år hatt god lønnsomhet, men det har også mange bedrifter og næringer i de større byene. Dessuten er dette en konsekvens av en periode med høye laksepriser og en svak kronekurs. For oss som har fulgt næringen i flere tiår vet vi at de i lange perioder har vært rammet av gjeldskriser og konkursbølger i stort omfang. Det er en åpenbar risiko for at en langt høyere skatt på havbruk enn andre næringer vil dempe evnen og viljen til fremtidige investeringer i oppdrettsnæringen langs norskekysten.
Havbruk er den viktigste verdiskapende eksportnæringen både i Trøndelag og mange andre kystsamfunn. Det er kjernen i en omfattende næringsklynge med et stort antall leverandørbedrifter. For Frøya kommune utgjør havbruksklyngen selve grunnlaget av sysselsettingen i næringslivet, og enda større andel målt i verdiskaping. Havbruket har gitt utviklings- og vekstmuligheter for mange kystsamfunn som tidligere opplevde tilbakegang og fraflytting.
For en rekke kystdistrikter er oppdrettsnæringen langt på vei et være eller ikke være. Dette er utkantdistrikter som er helt avhengig av havbruksnæringen for å sikre sysselsetting og verdiskaping, og gjennom dette et grunnlag for å opprettholde det offentlige service- og velferdstilbudet. Store deler av alle sysselsatte i næringslivet i Frøya kommune er ansatt i havbruk eller bedrifter som leverer sine varer og tjenester til denne næringen. I tillegg er mange av arbeidsplassene i offentlig sektor, som innen omsorg, skole og barnehager, også et resultat av havbruksnæringen, og avhengig av denne. Det ser ikke ut til at utvalget i stor nok grad greier å se distriktskommunenes sårbarhet og utfordringer i denne saken.
Flertallets forslag betyr at Norge som eneste land i verden innfører en særskatt som dette på sin matproduksjon, samtidig som det skjer en sterk teknologisk utvikling både innenfor landbasert og havbasert oppdrett. Dette er en utvikling som gjør det mulig å produsere atlantisk laks over store deler av verden, og mye nærmere de store markedene. I forhold til norske kystdistrikter og norsk havbruksnæring vil det være en sjanseseilas å innføre en grunnrenteskatt som gjør at det relativt sett vil bli mye mer lønnsomt å produsere laks i andre land enn i Norge.
Et skattenivå på linje med andre land vil være det beste utgangspunkt for å utvikle en sterk norsk havbruksnæring og levedyktige kystsamfunn, noe som også vil gi vekst i sysselsetting og skatteinntekter. Ekstra skatt på havbruk vil være en vridende og skadelig skatt for Norge, og dessuten bidra til ytterligere sentralisering. For Frøya kommune vil dette si at selve grunnlaget for den formidable veksten vi som utkantkommune ytterst ved Trøndelagskysten har hatt de senere år, vil svekkes betydelig.
Havbruk er en matvareproduserende næring og industri hvor alle innsatsfaktorene utvikles av næringen og dens ansatte. Det er i tillegg til annen eksportindustri en næring må ta høyde for biologiske og veterinære utfordringer, samt risiko for proteksjonistiske tiltak i ulike land, noe også historien har vist.
Frøya kommune vil sterkt advare mot innføring av en ny statlig grunnrenteskatt eller andre særskatter som vil svekke havbrukets konkurranseevne i forhold til andre land eller næringer. Dette er ikke bare næringspolitikk, det er også i kjernen av distriktspolitikken. Et investerings- og utviklingsvilling næringsliv skaper arbeidsplasser og levedyktige lokalsamfunn langs hele kysten. Næringa bidrar også til at kompetansearbeidsplasser kan tilbys i hele Norge.
Frøya kommune vil i likhet med mindretallet i utvalget, representantene fra LO, KS og NHO, anbefale at vederlag for nye oppdrettstillatelser fortsatt hovedsakelig tilføres kommunene som tilrettelegger for havbruk, og at det skjer gjennom Havbruksfondet. Frøya kommune ønsker at det etableres en modell som sikrer en jevnere utbetaling til kommunene av inntektene fra fondet. Mindretallet i utvalget mener det bør vurderes å innføre en moderat produksjonsavgift for å supplere fondet dersom inntektene til dette avtar. Frøya kommune er enig i dette og vil be regjeringen se på ulike modeller. En mulighet er å innføre en moderat festeavgift til kommunene for leie av sjøareal, noe som også har sin parallell til næringsvirksomhet som leier areal på land. En slik ordning vil derfor ikke være konkurransevridende i forhold til landbasert næring. Frøya kommune vil understreke at også disse inntektene må tilføres kystkommunene som stiller arealer til disposisjon, og ikke tappe distriktene til fordel for statskassen.
