Overfisket i Tana har skapt minst ti ganger større tap av norsk villaks enn lus

Tanalaksen noterte ny bunnrekord i 2019. Det har foregått et nærmest hemningsløst overfiske i elva i flere tiår.

Dette har redusert elvas produksjon fra 150.000 laks på innsig mot norskekysten til mindre enn 24.000 i 2019. I de beste årene utgjorde Tanalaksen alene nesten halvparten av all elvefanget laks i Norge. Historisk var elvefangsten opp mot 250 tonn (62.000 laks). Samlet fangst av Tanalaks i elv og sjø på midten av 1970-tallet ble beregnet til over 600 tonn eller 150.000 laks.

Mankoen på Tanalaks betyr at innsiget av laks til Norge er 15 prosent mindre enn det kunne vært, og årsaken er overbeskatning, og bare overbeskatning. Effekten for norsk laksefangst er langt større enn mulige effekter av lakseoppdrett og kanskje alle andre påvirkningsfaktorer til sammen.

Tanalaksens bidrag til norsk laksefangst
Den nye Tana Monitoring and Research Group ble oppnevnt i 2017. Gruppen avgir årlige rapporter om Tanalaksen. Den siste ble nylig publisert¹, og viser at 2019 ble det verste året hittil (se fangststatistikken under).

Hvis vi sier at elvefangsten historisk sett skal fordeles med en halvpart på Norge og Finland, samt hele sjøfangsten til Norge, innebærer dette at Tana alene bidro med 425 tonn til norsk laksefangst. Med en gjennomsnittsvekt på fire kilo, blir dette ca 106.000 laks. I perioden 2016-2019 var gjennomsnittlig totalt innsig av Tanalaks til kysten (PFA=pre fishery abundance) 137.810 kg tilsvarende ca 34.500 laks, hvorav 84.584 kg (21.000 laks) ble fisket opp. Fordelingen på fangst i sjø, elv og gytebestand er vist i figuren nedenfor.

I 2019 ble 10.000 laks fisket opp i elva. Hvis fordelingen var den samme som vist i figuren, betyr det at innsiget hadde sunket til 23.800 laks, hvorav 4.520 ble fisket opp i sjøen og 9.280 ble igjen som gytelaks. Norsk andel av elvefisket var 52 prosent, som innebærer at totalbidraget til norsk fangststatistikk ble 9.720 laks (5.200+4.520). I Tanas toppår i 2000 ble det fisket mer enn 33.000 laks bare på norsk side, minst like mange på finsk side, og sannsynligvis 84.000 laks i sjøen, ettersom summen skal bli 150.000 laks. Mankoen i norsk laksestatistikk for året 2019 blir da minst 100.000 laks.

Laksen i Finnmark ble lite rammet av regimeskiftet i Nord-Atlanteren
Det er ikke uten videre gitt at vi kan skrive hele mankoen på kontoen for overbeskatning, ettersom det økologiske regimeskiftet som rammet villaksen i det nordlige Atlanterhavet inntraff på slutten av 1980-tallet. På den andre siden hadde Tana et toppår så sent som i 2001, da det ble fisket 248 tonn laks bare i elva. Flere ting tyder på at laksen fra Nord-Troms og Finnmark ble mindre utsatt for ugunstige forhold under beitevandringen i havet enn laks fra andre områder, kanskje fordi den i større grad beiter i Barentshavet, som ble mindre preget av regimeskiftet.

Figuren under er kopiert fra Vitenskapsrådets (VRL) siste statusrapport for villaks i Norge, og viser innsiget av laks til kysten av Nord-Norge uten Tanalaksen og for Tanalaksen alene.

Kurvene viser en flat trend (eller litt stigende) for Nord-Norge uten Tana, og at Tanalaksen nå er på 40 prosent  av det den var i 1989. Dette stemmer bra med at innsiget har ligget i underkant av 55.000 laks i perioden 2010-2016. I en artikkel i tidsskriftet Ottar fra 2017 skrev Martin Svenning dette om perioden etter 1992²:

Det årlige innsiget av tanalaks til kysten de siste 25 årene har trolig variert fra cirka 150 000 laks (600 tonn) i de beste årene til i underkant av 40 000 fisk (150 tonn) i de dårligste årene. Det gjennomsnittlige årlige innsiget de siste 7–8 årene har vært i overkant av 200 tonn, tilsvarende i underkant av 55 000 laks. Av disse har i størrelsesorden 8–9 000 fisk (30–35 tonn) blitt fanget under sjølaksefisket, mens cirka 20–25 000 fisk (cirka 90 tonn) har blitt fanget i Tanaelva.

Etter at Svenning skrev dette, har fangst og innsig stupt. Innsiget endte i 2019 opp på 23.800 laks, en reduksjon på 126.200 laks (84 prosent) siden toppårene.

Alle ting tyder på at Tana alene nå står for et tap på minst 100.000 laks årlig. VRL beregnet totalinnsiget til Norge til 543.000 laks i 2018. Uten mankoen i Tana vill innsiget vært 18 prosent høyere.

Luseindusert tap er minimalt sammenlignet med tapet av Tanalaks
VRL har beregnet et årlig tap i innsig av laks til Norge på grunn av lakselus til 50.000 for perioden 2010-2014, og til 11.000 for året 2018. Dette sludderet er tidligere kommentert her: https://www.aquablogg.no/vrl-lusegenerert-villaksdodelighet-redusert-til-en-femtedel/ og her https://www.aquablogg.no/det-vitenskapelig-rad-for-lakseforvaltning-med-nye-feilberegninger-om-lus-2/. Det holder ikke å modellere teoretisk dødelighet. Den må måles empirisk. Sannsynligvis snakker vi om mindre enn 1.000 laks. Hvis lakselus er et problem for villfisken, er det kontraintuitivt at bestander av laks og sjøaure bygger seg opp midt i lusesuppa i fjorder med høy oppdrettstetthet.

La oss nå si at VRL mot alle odds har rett, så var tapet forårsaket av lus en tiendedel av tapet forårsaket av overbeskatningen som har ødelagt produksjonen i Tana i årtier.

Nedgangsspiralen for Tana fortsetter
I tilløpselva Kárášjohka telles oppvandrende laks med sonar. Resultatet er vist nedenfor, og viser en halvering fra 2018 til 2019.

Forvaltningens ansvar
Miljøforvaltningen og forskerne var klar over utviklingen i Tana tidlig på 2000-tallet. Det tok 15 år å få på plass en avtale med Finland. Det ble det innført restriksjoner på stangfisket fra 2017. Det vil ta mange år før vi eventuelt vil se effekter av dette. Ikke minst er det vanskelig å legge restriksjoner på tradisjonelle samiske fiskeretter som gir laksebreveiere lov til å fiske med stengsler og garn i elva.

I 2019 stod stengsel for 25 prosent av elvefangeten på norsk side, drivgarn for 14 prosent, faststående garn for 10 prosent, lokale stangfiskere for 25 prosent og tilreisende stangfiskere for 26 prosent. «Ikke-stang» tok altså nesten halvparten av totalfangsten.

I Tanas hovedløp ble 60 prosent av oppgangslaksen fisket opp. I tilløpselva Kárášjohka var beskatningen 73 prosent som et gjennomsnitt for 2016-2019, og 75 prosent i Anárjohka. Totalt for hele vassdraget var beskatningen på 61 prosent. Beskatningsnivået burde blitt redusert kraftig, all den stund bare 43 prosent av gytebestandsmålet ble oppnådd i 2019. I Kárášjohka og Anárjohka ble henholdsvis 38 og 24 prosent av GBM nådd.

VRL ser ut til å være ganske fornøyd med beskatningen i Tana, ettersom de i sin siste rapport, som gjelder 2018, skriver at nivået på overbeskatningen var moderat på ti prosent (se tabellen nedenfor).

Ingen tillit til VRLs vurderinger
Det er liten grunn til å ha tillit til VRLs andre vurderinger av tilstanden mht overbeskatning. En tidligere artikkel på Aquabloggen viser at overbeskatning har vært en viktig driver for utviklingen også i lakselokomotivene Gaula og Orkla i Trondheimsfjorden (se https://www.aquablogg.no/fluefiskerne-skapte-nedturen-i-orkla-og-gaula/ oghttps://www.aquablogg.no/orkla-rapport-bekrefter-bestandsreduserende-overbeskatning/.)

I presentasjonen av 2018-rapporten på sin hjemmeside skriver VRL at «Det er derfor ikke mangel på gytefisk som begrenser laksebestandene, med få unntak». De unnlater å nevne at tre av unntakene, Orkla, Gaula og Tana, representerer 30 prosent av samlet GBM for alle norske elver. Disse tre elvene har de største GBMene, med henholdsvis 57.838 kg hunnlaks i Tana, 25.817 kg i Gaula, og 18.911 i Orkla. Forskergruppen i Tana oppgir GBM til 52.312 kg, eller ti prosent mindre enn VRLs tall. Samsnakking og treffsikkerhet er kanskje ikke villaksforskernes sterkeste sider.

Hvis vi skyter litt fra hofta, kan vi regne med at mankoen i innsiget av villaks skapt av disse tre elvene til sammen er i størrelsesorden 110-120.000 laks. VRL sier i sin statusrapport at overbeskatning har liten påvirkningsgrad, og at det er liten risiko for ytterligere skade. Dette kommer altså fra gjengen som påstår at oppdrett er den største trusselen mot villaksen.

iLaks har forelagt kritikken fra Gjøvik overfor VRL. De skriver i en e-post at avstår fra å svare, men viser samtidig til «Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nummer 7: Klassifisering av tilstanden til 430 norske laksebestander og Rapport nummer 13: Bestandsvise råd om beskatning av laks for perioden 2021-2025.»