Lars Lenth var et friskt pust da han viste seg på skjermene for første gang, sammen med «Lille lørdag»-kompis Bård Tufte Johansen, med en entusiasme knyttet til fluefiske som neppe har vært vist på norske tv-skjermer før. Etter det har han fortsatt med kombinasjonen av fisketurer og tv-produksjon. Han skriver også bøker. Etter romanen «Den norske pasienten», prøver han seg på nytt med «Brødrene Vega» via Kagge Forlag.
De onde
En hver god historie skal ha en skurk, en helt og en sheriff, heter det. Lenth har merket seg dette, og introduserer oss raskt for skurken. Eller snarere skurkene, de tre lurvete og moralsk forkvaklede oppdrettsbrødrene Vega, akkompagnert av den styrtrike kapitalisten Axel Platou (jada, referansen til John Fredriksen er klar som glass). Dette er svart-hvitt. Og de rike oppdretterne er svarte som natten.
Deretter kommer helten ruslende. Lenth har tydeligvis gått på skrivekurs, og fått med seg at (anti)helten helst bør ha et lemfeldig forhold til rusmidler og et kaotisk privatliv – i tråd med profilene til blant andre Kurt Wallander, Varg Veum og Harry Hole. Advokatfullmektig/privatetterforsker Leo Vangen passer godt inn i denne malen.
Økoterrorisme
Plottet virvles i gang ved at en ytterliggående miljøverner, en økoterrorist, sprenger et oppdrettsanlegg på Helgelandskysten. Brødrene Vega, toppene i det skumle og fiktive Fjordlax, majoritetseid av NorFish, verdens største oppdrettselskap, velger å ikke ta saken til politiet, men heller ordne opp selv. Dette utgangspunktet er vanskelig å tro på, men la gå.
Historien humper deretter avgårde med bøttevis av musikkreferanser og småabsurde beskrivelser. Utviklingen i plottet, jakten på økoterroristene, er stort sett forutsigbar på veien mot sitt endelige og voldsomme klimaks.
Researchen er hentet fra oppdrettshatende chattesider på Facebook og Norges Miljøvernforbunds Youtube-videoer. Her er det bare å krysse av for stikkord som kloakk, endosulfan, lakselus, miljøgifter og den endelige løsning – lukkede anlegg.
Oppdrettshat
Lenth er så opptatt av å få med alle mulige argumenter for at lakseoppdrett er noe faenskap at han fletter dette inn i dialoger på de pussigste steder. Med en voldsom intensitet. Han har satt av et forbløffende antall sider i boken til å radbrekke industrien og alt dens vesen.
Liv var ikke stolt av jobben sin. Det var ikke etsende blekemidler fra Polen, kontaminert planteolje fra Peru, grov miljøkriminalitet og dyreplageri satt i system hun hadde drømt om da hun begynte på mastergraden i maribiologi på Universitetet i Tromsø.
De pumper fjordene fulle av kloakk, medisiner, tungmetaller og annen dritt, mishandler fiskene på det groveste, utraderer laks og sjøørret og gir fullstendig faen i alt annet enn kortsiktig profitt.
Ikke genererer oppdrettsnæringen arbeidsplasser og heller ikke noe særlig med skatteinntekter. Stort sett bare svineri der altså.
Fiksjon
Lars Lenth scorer en stjerne, alternativt gullfisk i margen, for å nevne «bransjebladet iLaks» i boken som er lettlest, uten dype intellektuelle refleksjoner og krydret med morsomheter. Likevel tok jeg ikke meg selv i å le en eneste gang i løpet av de 296 sidene. Mens fiskekompis Bård Tufte Johansen tidvis kan være ustyrtelig morsom, synes jeg faktisk ikke dette er morsomt.
Nå er ikke dette noen roman med strenge krav til faktasjekk eller kildekritikk. Dette er fiksjon, eventyr på linje med en Strøksnes-kronikk. For det er vanskelig å se på denne boken som noe annet enn et bidrag til den polariserte og tidvis hatske debatten mellom tilhengere og motstandere av norsk oppdrettsnæring. Et svært lite konstruktivt bidrag.
