Vil vi få velferd eller vantrivsel i eksponert fiskeoppdrett?

Nyheter
0

Fisk er høytstående dyr, selv om de svømmer i dypet. Den ser ikke bedende på deg når den er sulten, skriker ikke hvis den får vondt og klynker ikke når den er redd. Men det betyr ikke at fisken ikke opplever sult, smerte og frykt. Forskere har sett på hvordan fisken vil få det i anlegg som er utsatt for mer vind, strøm og bølger – såkalt eksponert oppdrett.

– Det er ikke målbart hva andre føler, det må vi bare forestille oss. Men vi kan måle
stresshormoner og studere motivasjonssystem, og ut fra det kan vi si noe om hvordan et dyr opplever situasjoner, sier Ole Folkedal i en pressemelding.

Han har ledet forskninga på fiskevelferd hos SFI Exposed, et senter som for forskningsdrevet innovasjon hvor næring og leverandører samarbeider med forskere for å finne løsninger for oppdrett på værutsatte lokaliteter.

Det er vanskeligere for oss mennesker å føle empati for en kald fisk enn for en varm katt, hest eller hund som ser oss inn i øynene. Men fisken er ikke så ulik oss som vi kanskje har trodd. Fisken har en hjerne som minner om vår, den har hjerte, lever, og nyrer, den blir sulten og må spise, den har et immunforsvar og kan bli syk – det er de samme biologiske mekanismene i en fisk som i en katt eller hund. Og den kan bli stresset. Så stresset at den ikke greier å spise på flere dager. Vi skal komme tilbake til hvordan forskerne kan vite dette.

Husdyr under vann
Det er gått over femti år siden norsk fisk gikk fra å være noe som måtte fanges – med eller
uten lidelse – til å bli et husdyr i den forstand at de blir alet opp for matproduksjon og lever
hele livet under kontrollerte forhold. Selv om fiskene lever i et annet element enn pattedyr,
og selv om innhengninga deres er under vann og ute av syne, skal disse dyras velferd
ivaretas etter samme prinsipp som dyr i landbruket.

– I praksis ser det likevel forskjellig ut for dyr i fjøset, der kua føder én kalv og hønene verper relativt få egg. Da har seleksjonen allerede skjedd. Hos fisk skjer det senere i prosessen. Hver fisk gyter mange tusen egg. I naturen vokser de færreste fiskene opp. I et anlegg der de blir foret og skjermet fra farer, overlever også de svake individene, – de som er mest utsatt for sykdom og som ville ha bukket under i naturen, sier Folkedal.

Å håndtere dyrevelferd på individnivå når 200.000 fisk svømmer sammen, er praktisk sett vanskelig. I større anlegg blir det enda mer krevende. Derfor er mest mulig grunnleggende kunnskap om fiskens biologi og dens reaksjoner på ulike forhold en viktig forutsetning for at eksponert oppdrett skal være forsvarlig i et dyrevelferdsperspektiv.

Velferden er ikke blitt bedre
Synet på fiskevelferd har utviklet seg mye i løpet av disse årene, men til tross for ulike tiltak, har vi over lang tid sett en stillstand i velferdsutviklinga. Fiskes dødelighetstall går ikke ned, det blir ikke mindre sykdom og plager i merdene. Næringa leter med lys og lykter etter bedre løsninger som vil gagne både fiskehelsa, miljøet og til syvende og sist, økonomien.

Ett av svarene på de mange problemene oppdrettsbransjen strir med, kan ligge på såkalte eksponerte lokaliteter – på steder som er utsatt for mye vind, strøm og bølger. Hvis anleggene kan ligge lenger fra hverandre, vil lakselusa ikke så lett spre seg. Det samme gjelder andre parasitter og smittsomme sykdommer.

Men hvordan vil fisken få det i slike anlegg?

Dette spørsmålet prøver SFI Exposed og forskere ved Havforskningsinstituttet å finne svaret på.

I svømmetunnel, som ei tredemølle
– I utgangspunktet trodde vi at sterk strøm ville bli den største utfordringa for fisken,
forteller forsker Malthe Hvas, som har gjennomført grundige tester i svømmetunnel –
sammenlignbart med en tredemølle for fisk. Ved hjelp av gjentatte forsøk med variasjon på
varighet og styrke på strømmen, temperatur og oksygeninnhold i vannet, forsøk med store
og små fisk, sultne og mette fisk og en rekke andre variabler, har forskerne kartlagt
svømmekapasiteten til fisken under ulike forhold.

Hva er maksimalkapasiteten og hvor lenge kan den svømme slik før den blir utmattet? Hvordan reagerer den når den blir sliten?

Undersøkelsene viser at fisk som må svømme over sin kapasitet, blir stresset og danner
melkesyre i muskulaturen. Den kan til slutt dø av utmattelse. Laks vil normalt svømme i en sirkelformet stim i merda, og velger selv sin hastighet. I sterk strøm brytes sirkelen, og fisken stiller seg opp mot strømretningen, både ved siden av hverandre og bak hverandre. I vedvarende for sterk strøm kan man se for seg at fisken ikke vil greie å holde posisjonen i merda. Da ville den ende opp med å bli presset mot notveggen – en uakseptabel situasjon.

Går bra for den ene arten, men ikke for alle
Basert på den kunnskapen forsøkene har frembrakt, har forskerne definert grenseverdier for hvor sterke strømforhold man kan akseptere i et oppdrettsanlegg innenfor rammene av
forsvarlig dyrevelferd.

Konklusjon: Laksen vil ikke ha problemer med strømforholdene i
eksponert oppdrett.

Det vil imidlertid fiskene som i dag settes ut i merdene for å spise lus og andre parasitter, de såkalte rensefiskene. Det er delte meninger om hvorvidt det overhodet er dyreetisk forsvarlig å benytte rensefisk, og mye tyder på at det vil gå fra vondt til verre for disse små artene dersom de blir satt ut i anlegg på steder som er utsatt for bølger, strøm og vind. Der laksen omtales som en atletisk fisk, som kan svømme med høy intensitet over tid, har rensefisken helt andre forutsetninger for å klare seg i sterk strøm. Berggylten beveger seg for eksempel på et vis som kan sammenlignes med brystsvømming og er tilpasset et liv der den spiser det som passerer i vannmassene. Rognkjeksen kan suge seg fast på noe eller noen, men i sterk strøm får den problemer med å holde fast. Berggylten foretrekker dessuten varmt vann, mens rognkjeksen vil ha det kaldt.

– Rensefiskene er svært forskjellige fra laksen, og vil derfor ikke nødvendigvis trives under de samme forhold. Vi må forstå de forskjellige artenes behov, og det må komme på plass
betydelige kompenserende tiltak hvis det skal være etisk forsvarlig å bruke rensefisk på
eksponerte lokaliteter, fastslår Hvas.

Malthe Hvas. Foto Havforskningsinstituttet

Et paradoks – for tett luft i vann
Laksen på sin side, tåler altså strømmen godt. Det som ser ut til å bli denne artens største
utfordring ved eksponert oppdrett, er oksygeninnhold i vannet. Fisk trenger oksygen,
akkurat som deg og meg. Men den trenger mye mindre av det enn landdyr, noe som
harmonerer godt med at vann inneholder mindre oksygen enn luft. Likevel – det kan bli for
lite.

Lukker du mange pustende dyr inne i et rom uten ventilasjon eller åpne vinduer, blir
lufta tett og til slutt farlig oksygenfattig. Stenger du en million fisk inne i på et område utentilstrekkelig utskifting av vannet, vil du få samme situasjon. De bruker opp oksygenet uten å få tilgang på nytt.

– Det er et paradoks at dette seiler opp som det kanskje største problemet med tanke på
fiskevelferd på eksponerte lokaliteter, for vi trodde oksygentilførselen der ville bli bedre enn
inne i fjordene. Men saken er at strømforholdene på eksponerte steder varierer. Det meste
av tiden er det ikke sterk strøm. Og uten den er det utfordrende å få skiftet ut vannet i et
gigantanlegg, forklarer Hvas.

Stikker hull på gamle myter
Forsøk med lave oksygeninnhold i vannet viser at fisken reagerer med lavere trivsel. Den
slutter å spise og kan i verste fall dø av oksygenmangel. Dårlig nytt for fisken, og dårlig nytt for lønnsomheten i bransjen. Det er derfor vesentlig med kunnskap om dette, slik at de nødvendige teknologiske løsningene kan komme på plass.

– Samtidig skal vi være klar over at enhver manipulasjon av miljøet påvirker fisken. Det kan få utslag vi ikke har oversikt over, selv om vi per i dag tror at havbruk til havs vil by på mer naturlige forhold enn anlegg inne i fjordene, sier Hvas.

Å forstå fiskens biologi er uansett en forutsetning for å kunne legge til rette for god velferd.
Det kan handle om å utvikle ny kunnskap, eller slå hull på gamle myter.

– Det har vært en antakelse at fisken vil lide dersom den ikke får daglig tilgang på fôr. Dette er kanskje basert på de behovene vi har sett hos andre dyr. Våre forsøk viser i hvert fall at den tåler godt å faste, sier Ole Folkedal.

Miljøet må tilpasses fiskens kapasitet
Som vekselvarmt dyr trenger ikke fisken å varme opp kroppen, og fordi den flyter i vannet
må den ikke bruke energi på å holde seg oppreist. Kanskje er det derfor den ikke får
problemer om den faster i dager og uker. Svømmekapasiteten er faktisk like god etter fire
uker uten fôr. Forsøkene viser at den «spiser etter» når den får tilgang på mat igjen, og at tapene i vekst også blir tatt igjen. Forskerne kaller det kompenasjonsvekst, og minner om at vi ikke må gå i den fella at vi lar empatien ta overhånd og begynner å overføre egne behov til fisken.

– Selv om den kan oppleve smerte, sult og stress, er det ingen grunn til å tenke at fisken vil ønske det samme av livet som et menneske. Velferd handler, grunnleggende sett, om et
individs tolkning av sin omverden. Hvis fisken ikke opplever belastninger som overgår dens
mestringsevner, kan den ha et godt liv i et oppdrettsanlegg. Det gjelder å forstå dyrets
kapasitet til å tilpasse seg, og så utforme miljøet etter denne kapasiteten, sier Folkedal.