– Vi må bruke ulik tilnærming på ulike typer virus

Nyheter
1196

Forskningsprosjekter på SGPV, også kalt laksepox, fortsetter i 2020.

– Veterinærinstituttet har to prosjekter på laksepox gående. Det ene er finansiert av Norges forskningsråd, dette vil fortsette i 2020. Det andre prosjektet er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering, og vil avsluttes i månedsskiftet mellom mars og april, forteller forsker ved akvatik biosikkerhet ved Veterinærinstituttet, Mona Gjessing.

Laksepox er en gjellesykdom som for første gang ble påvist i 1995, fra en norsk oppdrettslaks. Et poxvirus fra en laks med denne type sykdom ble karakterisert ved Veterinærinstituttet i 2015.

Høy og akutt dødelighet
– Viruset kalles salmon gill poxvirus, SGPV, eller på norsk; laksepox. Sykdommen er påvist hos laks i alle faser av produksjonen, i tillegg til hos villaks, forteller Gjessing.

Hun forklarer at sykdommen kan manifestere seg ulikt, og er enklest å kjennetegne når den opptrer med et dramatisk forløp i settefiskfasen, hvor det kan være svært høy og akutt dødelighet.

– I enkelte anlegg er det rapportert opp mot 70 prosent dødelighet under ett utbrudd, sier Gjessing til iLaks.

Bildet viser laks som er døde grunnet laksepox. Legg merke til at de har åpen munn som følge av pusteproblemer. Foto: Vetinst.no

Det eneste DNA-viruset som skaper problemer
– Laksepoxviruset er det eneste DNA-viruset, altså virus som har sin genetiske kode som DNA, som vi vet skaper problemer i norsk lakseoppdrett, sier Gjessing.

Hun forteller at de andre virussykdommene, som for eksempel infeksiøs lakseanemi, pankreas disease, cardiomyopatisyndrom og flere andre virussykdommer norsk lakseoppdrett sliter med, forårsakes av RNA-virus.

– Det er virus som har sin genetiske kode som RNA, og ikke DNA, legger hun til.

Ulik tilnærming til ulike typer virus
Metodikken som brukes for å påvise RNA-virus er basert på å påvise RNA; på den måten kan man relatere mengden RNA som påvises til mengden viruspartikler, ettersom det som påvises faktisk er en del av virusgenomenet og er direkte relatert til viruspartikler.

– Når vi påviser RNA fra et DNA-virus, blir imidlertid tolkningen annerledes. Det RNA-et som da påvises, kan ikke settes i sammenheng med mengden viruspartikler, ettersom RNA-et vi da finner, bare er virusgener som produseres av den cellen som er infisert. Vi vet ingenting om infeksjonen vil føre til produksjon av ferdige viruspartikler, sier Gjessing.

– Den praktiske konsekvensen av dette, er at når vi skal måle mengden DNA-virus, så trenger vi en metode som er rettet mot DNA, og ikke RNA. Veterinærinstituttets PCR-metode for påvisning av laksepoxvirus er en DNA-basert metode, legger hun til.

Spredt oppfatning av spredningen
Med PCR-metoden kan forskerne se at mye virus gir mye sykdom, og alvorlige sykdomsforandringer. Laboratorier som påviser laksepox-virus med RNA-baserte metoder kan ikke vise en tilsvarende sammenheng.

– Det kan se ut til at det har spredt seg en oppfatning om at det finnes mye laksepox der ute, uten at det betyr noe, men det er muligens ikke riktig, sier Gjessing og legger til:

– Det som er viktig å vite er at dette ikke er en meldepliktig sykdom, så det er vanskelig å tallfeste. I tillegg, de tallene rapporten baserer seg på er diagnostikksaker mottatt på Veterinærinstiuttet. Vi har ingen god oversikt over saker de private laboratoriene får inn.