En ny rapport fra Menon slår fast at den offentlige tilskuddsandelen i gitte utviklingstillatelser ligger på 66 prosent. De mener dagens ordning gir insentiver til å blåse opp størrelsen på planlagte investeringer for å sikre seg flere tillatelser.
I 2015 opprettet regjeringen muligheten for oppdrettsaktørene å søke om utviklingstillatelser. Målet var å stimulere til ny teknologi i havbruksnæringen. Utviklingstillatelsene skulle gi drahjelp til store prosjekter som kunne løse utfordringer rundt miljø og areal.
Ordningen med utviklingstillatelser var midlertidig, og ble avsluttet i 2017. Nå har Menon, på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, laget en rapport som evaluerer ordningen, og som skal være et verktøy for hvordan myndighetene kan legge til rette for videre teknologiutvikling i havbruksnæringen.
Kun to av 21 prosjekter er ferdigstilt
Et sentralt spørsmål i rapporten er om utviklingskonsesjoner, som virkemiddel, faktisk virker inn på de målene man har satt seg.
Det som trekkes frem er at det fremdeles er lite dokumentasjon som ligger til grunn for å vurdere denne effekten. Grunnen er at det kun er to av 21 prosjekter som har en sluttrapport tilgjengelig og avsluttet. Samtidig kan det ha oppstått en rekke effekter på veien som er av relevans for ordningens måloppnåelse, selv om prosjektene ikke er ferdigstilt.
Gjennom utviklingskonsesjoner har man gitt næringsaktørene et insentiv til å investere i innovasjon gjennom å tilby rett til å produsere i en begrenset periode under utviklingsfasen, samt en varig rett til produksjon av laks og ørret, gjennom å la oppdretteren konvertere sin utviklingstillatelse til en regulær kommersiell og varig produksjonstillatelse, gitt at de fastlagte innovasjonsmålene i prosjektet er nådd.
Staten krevde ti millioner kroner i vederlag for en konvertering av slik tillatelse. Totalt er det gitt ut 102 tillatelser.
I utgangspunktet konkluderer rapporten med at det meste er positivt, men understreker at det bør gjøres justeringer.
Den egentlige verdien på en utviklingskonsesjon
Det som kanskje overrasket mest rapporten var kanskje punktet rundt kapitaladdisjonalitet, eller evnen til å utløse investeringer for innovasjon. Dette er utregninger som viser hvor mye staten må ut med før oppdretterne investerer en krone. Den var overraskende høy.
Et viktig element i evalueringen av addisjonalitet er hvor mye staten må ut med i form av tilskudd for at aktørene skal investere en krone i innovasjonsprosjektet.
For å finne estimater for dette har rapporten omregnet den egentlige verdien på en utviklingstillatelse. En utviklingskonsesjon kostet ti millioner kroner. En vanlig konsesjon koster 170 millioner kroner. Det vil da tilsi en samlet verdsetting av tillatelsene på 18,7 milliarder kroner. Rapporten mener det imidlertid blir feil å legge denne beregningen til grunn for hva staten tilfører av verdier gjennom ordningen. Det trekkes derfor fra at konverterte tillatelser ikke gis før prosjektet er ferdigstilt, og at man i perioden før dette ikke kan tjene inn like mye penger som ved en kommersiell konsesjon. I tillegg står eieren overfor en konverteringsrisiko som knytter seg til at målekriteriene ikke nås selv om prosjektet er gjennomført og planlagte investeringer er utført.
Til sammen trekker disse to faktorene ned verdien med knappe 40 prosent, i tillegg til at markedsprisen justeres ned i forhold til svingninger i lakseprisen. Dermed ender verdien av en utviklingstillatelse på 71 millioner kroner.
Den offentlige tilskuddsandelen er på 66 prosent
Basert på informasjon fra Fiskeridirektoratets saksbehandling og spørreundersøkelser finner slås det fast at de 21 prosjektene har planlagt investeringer for et samlet beløp på 15 milliarder kroner. Det tilsier at den offentlige tilskuddsandelen i prosjektet er på 66 prosent. Dette er høyt sammenlignet med andre innovasjonsrettede virkemidler, som midler fra Forskningsrådet, Innovasjon Norge og skattefradrag gjennom Skattefunn.
Det påpekes at man må ta høyde for at søkerne har hatt insentiver til å blåse opp størrelsen på planlagte investeringer for å sikre seg flere tillatelser. Det trekker i retning av at tilskuddsandelen er enda høyere. Samlet sett er det derfor grunn til, i følge rapporten, å hevde at ordningen har en lav kapitaladdisjonalitet og at den er generøs sett opp mot andre ordninger.
Rapporten anbefaler at konverteringen fjernes og at ordningen stiller krav til at tillatelsene anvendes på de typene lokaliteter som man har planlagt å benytte. I tillegg anbefales det å innføre en ordning for miljøbetinget kapasitetsvekst som åpner for større vekst dersom man oppnår strenge miljøkrav, slik man gjør i dag.
