– Skal vi la arabisk, kinesisk eller japansk laks utgjøre veksten i tiåret som kommer?

Nyheter
901

Daglig leder ved Norsk Sjømatsenter, Jørgen Borthen, stusser over at DNB er restriktive med pengesekken når det kommer til utvikling av nye landbaserte prosjekter i Norge.

– Skal vi vokse vesentlig i tonnasje i Norge, må det skje i lukkede systemer, enten i sjø eller på land, det er det stort sett enighet om. Greit at DNB ikke vil låne mye penger til risikoprosjekter verken i sjø eller på land, men hvilket perspektiv har en da for økt oppdrett av laks i Norge? Skal vi la arabisk, kinesisk eller japansk laks utgjøre veksten i tiåret som kommer?

Det spør Jørgen Borthen i Norsk Sjømatsenter, som arbeider med en rekke forsknings– og utviklingsprosjekter langs hele verdikjeden innen både fiskeriene og oppdrett.

Betraktningene fra Borthen kommer som et resultat av at sjømatsjef i DNB, Anne Hvistendahl, onsdag fortalte iLaks at hun tviler på at DNB kommer til å finansiere RAS-anlegg til produksjon av matfisk i Norge.

Jørgen Borthen. FOTO: Privat

– Det er flott at DNB og Skagen-fondene hjelper til med kapital til nordiske/norske prosjekter i USA. All ny teknologi trenger innovativ tenking, og alle RAS- anleggene i Norge trenger stordrifterfaringer fra både inn- og utland. Vi som har tro på slik produksjon også i Norge, følger spent med, sier Borthen.

Kunnskap og kompetanse
Hvistendahl mener det vil være mer naturlig å flytte RAS-kompetansen fra Norge til markedene, enn det vil være å flytte fisken i etterkant.

– Kompetanse kan flyttes, javel, men teknologi koster stort det samme i hele verden. I sjø i Norge sier mange oppdrettere at de bruker mer på lusebehandling enn på lønn, sier Borthen.

Han mener Norge fremdeles har et forsprang, og at det bør taes vare på.

– RAS-anlegg er svært kunnskaps– og teknologikrevende. De over 30 RAS-anleggene i Norge har store forsprang i kompetanse sammenliknet med Kina og Dubai.

– Vi bygger ikke på land for å sende til USA
Borthen synes det virker på Hvistendahl som at Norske oppdrettere må sende laks via fly fra Norske landanlegg og derfor ikke kan konkurrere med de flinke utvandrende innovatører fra Norge som har etablert seg i utlandet.

– I så fall: Det vil da gjelde laks fra sjø også? Er ikke dette eventuelt 15-20 år fram i tid? Og uansett må kostnadene fra landbasert produksjon i USA konkurrere med laks fra Norge som i dag går med fly til 8-9 kroner kiloen, sier han.

– Men hovedpoenget mitt er et annet: Norge er i markedet, USA utgjør bare en liten del av vår eksport. Vi bygger ikke på land i Norge for å sende laks med fly til USA. 70 prosent av vårt marked ligger en 1-2 kroners trailertur fra Norge. Det samme som det vil koste å sende laks fra Florida til New York, legger Borthen til.

Han er dog enig med Hvistendahl i at flyfrakt av fersk mat ikke er bærekraftig i lengden, men han tror det i mange år fortsatt vil dekke behov på mange kontinenter.

– Vi sender tross alt laks med fly til hele verden i dag, flyfrakt på ca 8-10 kr per kg til USA tilsvarer ofte lusekostnaden i sjø i Norge, men tross dette selger vi mye laks til USA.

Driveren
Borthen tror ikke det finnes noe enkelt svar på hva som er rett å gjøre fremover, men han mener aktørene må være nøye med å fokusere det aktuelle markedet de skal dekke.

– De fleste analyser tyder på at laks på land kan konkurrere med mange bedrifter i sjø. Men alle kan tjene penger med dagens prisnivå. Vi har stor fordel i Norge av en flott laksenæring, men et landanlegg på 10.000 tonn tilsvarer sju MTB- lisenser i sjø, som på markedet, hvis man i det hele tatt får kjøpe, koster minst 1,1 milliard, sier han, og fortsetter:

– Da har man kanskje nesten en «gratis» fabrikk, med slakteri og levering hver uke hele året. Dette er driveren i markedet for RAS-teknologi i dag. Risiko finnes, og det er mer relevant å stille krav til bedre kontroll med utfordringene vi har sett med biomassetap. Der bør også DNB engasjere seg.