Takk til dere som hver eneste dag står på, natt og dag, i all slags vær, i alle typer situasjoner for å bygge landet vårt mot noe som er bedre enn det det var i går. Takk for at dere alle er overbærende med oss som sitter på ulike kontorer og har meninger om det meste dere gjør. Det er ikke «flaks» at norsk havbruksnæring er der den er i dag. Det er hardt og målrettet arbeid. Og det er dere der ute som er drivkraften. Takk.
Det er ikke tilfeldig at flere medier i morges/formiddag ender opp med overskrifter og ingresser som inneholder begrepet «flaks» om utviklingen av norsk havbruksnæring. Måten enkelte institusjoner og forskere bruker begrepet på i en seriøs beskrivelse av utfordringer i norsk havbruksnæring, tegner på en mangel på respekt for de mange kvinner og menn som hver dag står på for å bygge verdier for landet vårt. Bruken av begrepet virker ikke tilfeldig, og det bør bekymre flere.
Det kom et skifte i perioden 2010/2012 i utviklingen av norsk havbruksnæring. Skiftet var ikke nødvendigvis særskilt for havbruksnæringen, men det fikk stor innvirkning. Staten, og flere statlige institusjoner, tok i større grad over styringen av havbruksnæringen. Nye regler, ny forskning, nye innfallsvinkler, oftest teoretiske, ble hverdagen. Praktisk tilnærming til det å løse både korte og lange utfordringer, ble fortrengt av regler på regler og en tro på at modeller og modelleringer ville løse alle utfordringer. Det vi ser nå, 10-15 år senere, er bildet av en utvikling som ikke løser noen av de utfordringene en har i norsk havbruksnæring. Men dette er ikke nødvendigvis den største nedsiden. Den ligger i at norske politikere og norske byråkrater ikke evner å gripe fatt i utfordringene.
Even Søfteland. Foto: Trine Forsland
Tar en bort fleksibiliteten i en næring, da tar en bort livsnerven, evnen til å sette i verk nødvendige tiltak for faktisk å bygge næringen for fremtiden.
Tidligere i dag gikk forsvarssjef E. Kristoffersen ut og sa at opprustingen av det militære Norge går for sakte. Han ville kutte i regler og byråkrati, for å få fart på investeringene. Underforstått: vi øker vår sårbarhet om vi ikke raskere klarer å omsette planer og vedtak til aktiv og målbar handling. Slike tanker hører vi ikke fra de som leder dagens utvikling av norsk havbruksnæring.
De siste årene har det vært et rally i å prate ned norsk havbruksnæring. Alle har sluppet til, over alt, og jeg har til gode og se noen gjøre seg noen reflekterende tanker om de mange, negative beskrivelsene. Det meste i samfunnet løses ikke av elendighetsbeskrivelse, men det fører til at de som beskriver elendigheten får mer ressurser til å fortsette sitt arbeid. Den spiralen er det vanskelig å komme seg ut av, og det viste dagens bruk av begrepet «flaks».
Vi må tilbake på et vinnerspor. Det er mye som ikke er optimalt i norsk havbruksnæring. Det som er sikkert, er at mer byråkrati/mer teori/mer regler ikke får oss ut av dagens spiral. Er det da på tide å tenke nytt?
Så til dere som bygger næring, verdiskaping og et bedre miljø fra dag til dag: Det er ikke flaks at vi har norsk havbruksnæring. Det er ikke flaks at vi har den gode, underliggende utviklingen. Det er takket være dere der ute! Så stå på, bruk det lange blikket, og se igjennom de ulike topper og bunner. Bry dere minst mulig om oss på kontoret. Det er slik fremtiden bygges, og der er dere alle helt sentrale.
Det er mistanke om bakteriell nyresyke (BKD) ved Tranøya i Ørland kommune i Trøndelag fylke.
Mowi driver med stamfiskproduksjon av laks på lokaliteten, opplyser Mattilsynet.
Mowi varslet Mattilsynet 25. februar om mistanke om BKD.
Bakgrunnen for mistanken er prøver tatt ut ved rutinemessig kontroll. Prøvesvar 25. februar ga grunnlag for mistanke om BKD på én fisk.
Mattilsynet vil sikre uttak av prøver som sendes til Veterinærinstituttet for eventuell verifisering og stadfesting av diagnosen.
– Anlegg i området må være særlig oppmerksomme på BKD ved alle helsekontroller. Det er viktig å forebygge videre spredning mellom anlegg eller til villfisk gjennom fisk, utstyr og båter, oppfordrer tilsynet og legger til:
– Utstyr, båter og mannskap skal ikke deles mellom flere akvakulturanlegg. Dersom dette likevel ikke kan unngås skal det være rutiner for rengjøring og desinfeksjon.
Lyngøy og selskapet Ovum er i designfasen for «Egget» i fullskala, men har opplevd at markedet den senere tiden har vært svært krevende for nyvinningen. Han legger til grunn at det er fiskevelferden som må være det bærende for næringen fremover.
– Nå er det laksens tur og insentivene som det varsles om må prioritere laksens velferd, påpeker han.
Klargjøring av to versjoner av “Egget” på Romsdalsfjorden. Foto: Ovum
Cato Lyngøy har lang fartstid i næringen. Etter hans oppfatning har utviklingen i næringen gått feil vei.
– Det er merkevaren Norsk Laks som står på spill, sier han og legger til:
– Derfor hviler det et stort ansvar på politikerne.
«Egget»-grunderen har kjent på kroppen hvordan det er å jobbe med å utvikle nye tekniske løsninger for havbruksnæringen. Nylig måtte Ovums datterselskap Herde kompositt på Ølve, der Lyngøy var styreleder, gå til skifteretten og 60 personer mistet jobben.
En lakselus setter seg fast på lakseskjell ved hjelp av filamentet, som står ut av hodet på lusa. Fremst på filamentet er en plate som er viktig for festeevnen, og som forskerne ser at kan endres eller ødelegges ved hjelp av genregulering. Foto: Lakselussenteret
Selv resistente lakseluslarver klarer ikke å feste seg på laks som har fått fôrbasert lusemiddel med emamektin benzoate.
Resistens mot legemidler mot lakselus har vært et problem for oppdrettsnæringen i mange år. Lakselus har gjennom gjentatte behandlinger utviklet nedsatt følsomhet eller resistens mot de fleste typer medisin som er tilgjengelige. Oppdrettere har likevel erfart redusert påslag og antall lus i anlegget ved bruk av emamektin benzoat (EMB) (Slice vet.) Lakseluslarvene (copepoditten) har ikke klart å feste seg til laksen. Den påslagshemmende effekten har blitt et sterkt argument for å benytte EMB til tross for økt resistens. Effekten av EMB på copepoditter er tidligere ikke undersøkt eller vist før nå.
– Vi har i høst gjennomført bioassay (laboratorieforsøk) der vi har testet ulike konsentrasjoner av EMB og undersøkt effekten på lakseluslarver. Resultatene er tydelige; EMB har effekt på copepoditter selv ved lave konsentrasjoner og dette kan forklare den påslagshemmende effekten, forteller Sigmund Sevatdal i VESO. Sevatdal er en av Norges fremste ekspert på bioassa-y med lakselus, som også var tema på doktorgraden han tok i 2005. I forsøket i høst benyttet han og teamet hans to ulike lusestammer – en hentet fra oppdrettsanlegg med nedsatt følsomhet for EMB, og en stamme med naturlig følsomhet. Sevatdal ble engasjert av legemiddelkonsernet MSD Animal Health, som er produsent av det emamektin benzoatet som er testet. – Vi ønsket å få belyst tydelig den påslagshemmende effekten. Dette er viktig for næringen, fordi bruk av lusemidler både gir bedre fiskevelferd og kan utsette og redusere mekanisk lusebehandling, sier veterinær Lene Høgset, leder for kundeservice i MSD Animal Health. Hun forteller at resultatene vil bli presentert på Frisk Fisk konferansen 11.mars, samt at det i tillegg vil bli gjennomført to eller tre fagseminarer for fiskehelsepersonell, der gjennomføring av testmetodikken for bioassay med luselarver og EMB vil bli gjennomgått.
– Dykking i lukkede merder bør unngås der det er mulig, og der det ikke kan unngås, må man sørge for tilstrekkelig bemanning i tilfelle nødsituasjoner, uttalte seksjonsleder Rosmari Johnsen i Arbeidstilsynet.
Risikofylte
Dykking er blant de mest risikofylte bransjene å jobbe i, og dykking i lukkede merder er spesielt farlig, mente Arbeidstilsynet, og påpekte at høsten 2024 mistet en ung mann livet under arbeidsdykking i en lukket merd.
Thomas Myrholt. (Foto: Steve Hernes)
Dette får Thomas Myrholt, daglig leder i Akvafuture, som driver lakseoppdrett i lukkede merder, til å reagere.
– Det stammer fra Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet sikter her til merder uten fri oppdrift, ikke lukkede merder slik som i akvakultur benyttes om gode skjermede enheter med dypvannsinntak, sier Myrholt til iLaks.
Uheldig sammenkobling
– Det kan gi en uheldig sammenkobling som feilaktig brukes imot miljøtiltak, sier han og mener Arbeidstilsynets utspill gir uheldige og misvisende signaler.
– Dødsfallet skjedde i et dykk i en nedsenket merd på lavt dyp (høyt trykk). I våre lukkede merder er det fri oppdrift for dykkeren. Det vet jeg også er tilfelle for mange andre lukkede merder, sier han videre.
– Vi kjenner oss ikke igjen i at det er en økt risiko ved dykking i skjermingsteknologi, dog er vi svært forståelsesfulle til risikoen ved å være inne i en notpose full av fisk på +20 meters dyp, sier Myrholt.
Her er et av Kaldviks smoltanlegg på Island. Foto: Kaldvik
Den islandske lakseoppdretteren Kaldvik opplevde en betydelig inntektsøkning i fjerde kvartal 2024, og nådde 46,8 millioner euro, opp fra 32,6 millioner euro i samme kvartal året før. Driftsresultat før verdijustering av biomasse og produksjonsavgift var imidlertid negativt med 18,1 millioner euro.
Kvartalsresultatene preges av en nedskriving av biomasse på 23,1 millioner euro. Justert for nedskrivningen var operasjonell EBIT positiv på fem millioner euro, sammenlignet med 4,6 millioner i samme kvartal 2023, fremgår det av selskapets kvartalsrapport som ble sluppet onsdag morgen.
Slaktevolumet i Q4 2024 endte på 6.668 tonn, noe som gir et totalt slaktevolum for året 2024 til 14 965 tonn, sammenlignet med 4.395 tonn for 2023.
Prisoppnåelsen i kvartalet falt fra samme kvartal i fjor. Gjennomsnittlig pris oppnådd i Q4 2024 var 6,9 euro/kg sammenlignet med 7,1 euro/kg i fjerde kvartal 2023.
Kaldvik opplevde vanskeligheter i sjødriften i kvartalet både knyttet til smolttransport og vintersår forårsaket av lavere temperaturer enn normalt i kvartalet. Gjennomsnittlig slaktevekt var 4,6 kg i kvartalet med 76 prosent superior-andel.
Hovedårsakene som er identifisert så langt er overmetning under smolttransport kombinert med lavere havtemperatur enn normalt, og beslutning om å utsette utsetting av smolt. Lavere temperaturer enn forventet i fjerde kvartal førte til en betydelig nedgang i fiskehelsen, forverret av et fall på 3,5 grader temperatur over fire uker. I tillegg forårsaket sterk nordlig vind i slutten av november og begynnelsen av desember forsinkelser på ti dager i slakteplanen, noe som resulterte i unormalt høye tap.
På grunn av økt dødelighet fra vintersår i 2022- og 2023-generasjonene og langsommere tilvekst enn forventet, forårsaket av lavere temperaturer enn normalt i perioden, reduserer selskapet sin 2025 slakteguiding med 3.500 tonn til 21.500 tonn.
Kaldvik har konsesjoner med en samlet kapasitet på 43.800 tonn, noe som gjør selskapet til Islands største oppdretter målt i konsesjoner. Aksjemajoriteten i selskapet er kontrollert av Austur Holding, eid av familien Måsøval.
DNB eier i dag 40 prosent av aksjene i Eksportfinans og vil kjøpe resten for et ukjent beløp, ifølge en melding datert 10. februar til Konkurransetilsynet.
Banken har inngått avtale med Nordea om å kjøpe deres andel på 23,1 prosent til et ukjent beløp og har fremsatt tilbud til de andre aksjonærene, skriver E24.
«Nærings- og fiskeridepartementet har signalisert en positiv holdning til å selge statens aksjepost i Eksportfinans, men salget må gjennom formelle beslutningsprosesser, noe som kan ta litt tid», står det i meldingen til tilsynet, ifølge nettsiden.
Staten eier 15 prosent av aksjene i Eksportfinans. Det resterende er eid av 20 banker. Frem til 2011 forvaltet Eksportfinans den norske ordningen for statsstøttet eksportfinansiering. Ordningen drives i dag av statlige Eksportfinansiering Norge (Eksfin).
Eksportfinans har siden de mistet ordningen ikke drevet med nye utlån, men forvalter eksisterende utlånsportefølje i tillegg til langsiktige investeringer, og lignende. Porteføljen består av lån til kunder innen shipping, oljerelatert industri fornybar energi, bank og kommuner.
Det er mistanke om infeksiøs lakseanemi (ILA) ved sjølokaliteten Storholmen.
Cermaq Norway Salmon driver med matfiskproduksjon av laks på lokaliteten, opplyser Mattilsynet.
Cermaq varslet Mattilsynet 24. februar om funn forenelig med ILA på fisk ved lokalitet 24535 Storholmen.
Mistanken er basert på positive analyseresultater (PCR) etter prøvetaking av fisk ved lokaliteten.
Mattilsynet planlegger snarlig inspeksjon i anlegget for å ta ut oppfølgende prøver som sendes til Veterinærinstituttet for en eventuell stadfesting av sykdommen ILA.
For å begrense smittespredning er lokaliteten ilagt restriksjoner, blant annet med forbud mot flytting av fisk uten særskilt tillatelse.
Dersom mistanken blir bekreftet kan Mattilsynet pålegge tømming av lokaliteten, eventuelt deler av lokaliteten. Da vil det om kort tid bli opprettet en restriksjonssone for å forebygge, begrense og bekjempe ILA.
En restriksjonssone består av en vernesone og en overvåkingssone og medfører restriksjoner blant annet på trafikk i havområdet rundt lokaliteten.
Lokale tilpasninger ut fra lokaliteter i området, avstandsforhold og strømforhold etc. vil legges til grunn for restriksjonssonens utbredelse.
Restriksjonssonen må forventes å ha en utstrekning på cirka 10 – 20 km fra lokaliteter med ILA.
Fra denne laben jobber de med å bekjempe lakselusa. Blant annet forsker Virginie Comorge på lakselusens frontalfilament for å finne ut hva det består av, hvordan det utvikles og hvordan proteinene der påvirker laksens immunrespons. Foto: Tina Totland Jenssen
Lusa herjer i sjøen – uvitende om forskerteamet som jobber med å bekjempe den fra et høyteknologisenter i Bergen.
Inne på laben skrus lyset på. Svømmende luselarver og voksnere versjoner av dem kommer til syne. Her bor lusa i tomme Philadelphia- og iskrembokser.
– De har brukt millioner av år på å tilpasse seg et liv med laksen, bygge et passende immunsystem. De er svært flinke på det de er flinke på, sier Frank Nilsen, professor ved institutt for biovitenskap på Universitetet i Bergen (UiB), om de små skapningene.
Lusas liv på laben tilbringes i en oppbrukt kremost-boks. Foto: Tina Totland Jenssen
Rosende ord til tross: På Lakselussenteret handler det meste om å knekke lusa med kunnskap.
Som et anker På senteret jobber rundt 15 forskere for å finne lusas svake punkt. De dyrker og holder liv i lakselusstammer, og bidrar til å finne ut av ting som: Hvor lav salinitet tåler lusa? Er det ferskvann eller håndtering av fisken som i hovedsak fører til at lus faller av under behandling? Kan ulike tilsetningsstoffer i fôret (funksjonelt fôr) ha effekt på lusas suksess i merdene?
Postdoktor Virginie Comorge har på sin side rettet mikroskopet mot en utstikker fra lusas hode, kalt filamentet. Strukturen hjelper lusa med å feste seg i skinnet til laksen. Når den først har festet seg ved hjelp av filamentet, sitter den så og si bom fast.
– Det er nesten som et lite anker som lusa bruker for å feste seg med, forklarer Nilsen.
Frank Nilsen er professor og leder for Lakselussenteret ved UiB. Virginie Comorge er postdoktor gjennom SEAS – et utvekslingsprogram finansiert av UiB og Marie Curie/EU Horizon 2020. Foto: Tina Totland Jenssen
Finner forskerne ut hvordan man hemmer utviklingen av eller funksjonen til filamentet, kan det være til hjelp i kampen mot lakselus.
Skrudde av gener – Ideen er å forstå hvordan filamentet dannes, hvilke gener som er involvert og hvilke proteiner det består av, sier Comorge. Filament-forskningen er en del av det FHF-finansierte prosjektet “SaliFilaVax”, der målet er å utvikle en DNA-vaksine mot lakselus. Comorge forklarer at de har gjort RNA-sekvensering for å finne ut hvilke gener som er uttrykt i filamentet, og valgt ut tre gener å se videre på. Sannsynligvis er genene de valgte ut, i hvert fall noen av dem, knyttet til funksjonen til platen foran på filamentet – som er viktig for at lusa skal kunne hekte seg på fisken.
– Etter å ha skrudd av genene så vi at det fremdeles var et filament der, men platen foran ble ødelagt og endret, sier hun.
En lakselus setter seg fast på lakseskjell ved hjelp av filamentet, som står ut av hodet på lusa. Fremst på filamentet er en plate som er viktig for festeevnen, og som forskerne ser at kan endres eller ødelegges ved å skru av enkelte gener. Foto: Lakselussenteret
– På sikt kan man finne ut hvilke av genene som har mest å si. Da øker forståelsen veldig, og man har bedre forutsetninger for å teste om platen kan blokkeres på et vis. Å finne ut hvordan man kan påvirke denne platen blir viktig, forklarer Nilsen.
– Et gigantisk velferdsproblem Håpet er at kunnskapen fra Comorges filament-forskning og resten av FHF-prosjektet kan brukes til å utvikle en vaksine mot lakselus. Senterleder Nilsen slår også et slag for medikamenter i lusekontrollen.
– Før var det mye medisiner, nå bruker man mye mer ikke-medikamentelle metoder. Konsekvensen av den endringen er ganske stor; vi har fått et gigantisk velferdsproblem. Jeg tenker at næringen trenger nye, gode medikamentelle metoder mot lus. Selvfølgelig vaksiner om mulig, men det vet man ikke hvor lang tid det kreves for å utvikle, sier Nilsen.
– Medikamenter vil være effektive så lenge de virker. Man vil få resistens, men det betyr ikke at vi trenger å legge hele medikamentbiten på hylla. Man får resistens med alle legemidler, men man slutter ikke med kreftbehandling bare fordi man vet at man får resistens, sier UiB-professor og senterleder Frank Nilsen. Foto: Tina Totland Jenssen
– Jeg mener at det må på plass. Det vil garantert forbedre velferden om vi har metoder som kan drepe lusa og ikke bare fjerne den. Vi må også bruke ikke-medikamentelle metoder for å få ned presset, men det er ikke bra for fiskevelferden i lengden å behandle fisken så mange ganger som vi gjør, fortsetter han.
Nilsen understreker at det viktigste i Lakselussenterets prosjekter er å forstå biologien bak, slik at de kan finne ut hva som virker mot lusa – om det så er en maskin eller et medikament.
– Basiskunnskapen fra forskningen vil man ha glede av i mange settinger, ikke kun i konteksten det forskes på. Virker det ikke på A, kan det virke på B. Det er viktig at man ikke bare tenker anvendt forskning, men at man bygger opp kunnskapsbasen. Kjenn din fiende godt. Da har man sjans til å vinne krigen, slår Nilsen fast.
– Det som Virginie forsker på nå burde noen ha gjort for lenge siden, egentlig. Men det er veldig interessante resultater, sier Frank Nilsen om kollegaens filament-forskning. Comorge utdannet seg innen molekylærbiologi i Frankrike, før hun kom til Norge for å studere lakselus. Foto: Tina Totland Jenssen
Lusa mot strømmen? Tidligere hadde Lakselussenteret flere industrielle og akademiske partnere. I dag er UiB eneste faste partner, og senteret er ikke direkte involvert i prosjekter der næringslivsaktører tester ut ny teknologi mot lusa. Det hender likevel at de bidrar med innsikt til slike prosjekter, forteller Nilsen.
– I næringen testes det for tiden en rekke nye teknologier mot lakselus. Blant annet strøm og lokkefeller med lys. Ser forskerne noe i lusas fysiologi som gjør det mer eller mindre sannsynlig at slike teknologier kan være effektive?
– For at man skal få lus til å gå i en felle, må man nærmest få den til å gå mot strømmen, sier Frank Nilsen. På lakselussenteret bor det også fisk. Disse er infisert av lakselus ved halefinnene. Foto: Tina Totland Jenssen
– Man kan helt sikkert drepe lus med strøm. Spørsmålet er hvor effektivt man får gjort dette ute i sjøen. Jeg er litt skeptisk til det. Ideen med strømgjerde er å kverke lusa idet den passerer gjerdet. Larvene er svært små, 0,7 millimeter, så det spørs hvor tette masker man må ha for at dette skal ha en praktisk betydning, sier Nilsen.
Rogalandsfirmaene Harbor og Blue Lice satser på henholdsvis strømteknologi mot lus og perlesnormaneter, og en lusefelle som baserer seg på at lusa tiltrekkes av lys og deretter fanges opp av et innsug. Begge selskapene har rapportert om gode resultater. Nilsen er imidlertid skeptisk til ideen om å tiltrekke seg lus.
– For det første må man lage noe som er mer tiltrekkende enn hundretusener av laks som svømmer rundt i et anlegg. For det andre er ikke luselarvene interessert i å bruke mer energi enn høyst nødvendig, og svømmer ikke aktivt motstrøms for å nå et mål. De svømmer strategisk oppover og nedover i vannsøylen. Når fisken svømmer forbi sender den ut trykkbølger som tiltrekker lusa. Om den er svært nær, det kan være snakk om få centimeter, vil lusa respondere med en rask svømmebevegelse for å kunne komme helt innpå og smake på fisken. En viktig del av luselarvens biologi er evnen til å vente til en passende vert er nær nok til at de greier å infisere dem, forklarer Nilsen.
– Så for at man skal få lus til å gå i en felle, må man nærmest få den til å gå mot strømmen.
