Etterspørselen etter spesialfôr vokser år for år – fôrprodusenten Skretting forventer at veksten vil akselerere i 2025 og 2026.

Skretting, som er verdens største produsent av oppdrettsfôr, har lenge utviklet fôr til bruk i lukkede og landbaserte anlegg, og ser nå at volumene virkelig begynner å ta av.

– Etter en lang periode med planlegging og konstruksjon ser vi at flere anlegg nå går i produksjon og volumene øker raskt. Vi venter en enda større økning relativt til volum i 2025 og 2026. Nå er vi på det punktet hvor hockeysticken for alvor peker oppover, sier bærekraftsansvarlig Leif Kjetil Skjæveland til iLaks.

Han mener selskapet ligger i en god posisjon til å dekke det økte behovet for spesialfôr.

– Dette har skjedd gjennom investering, strategiske partnerskap, utvikling av fôr og serviceprodukter. Vi har sett et stort potensial i dette segmentet som ser ut til å forløses nå.

Utvider produksjonen
Skretting ruster seg for videre vekst ved å gjenopprette en ubrukt produksjonslinje ved fabrikken på Averøy. Selskapet sier at dette tilsvarer ett års markedsvekst for fôr og skal sikre levering til selskapets eksisterende kunder.

Byggestart er satt til høsten, med ferdigstillelse i 2027.

– Dette er den siste lavthengende frukten for å øke produksjonen, sa Skretting-sjef Håvard Walde i slutten av april.

Salget av tørrfôr til laks og ørret har økt betydelig så langt i 2025.

Ifølge ferske tall fra Sjømat Norge er det solgt 837.000 tonn tørrfôr hittil i år, sammenlignet med 696.000 tonn på samme tid i fjor – en økning på 20 prosent. Økningen gjelder både for laks og ørret.

Les også: Skretting varsler vekst på Averøy: – Lavt hengende frukt | iLaks

Ny teknologi gir nye behov
Skretting bruker begrepet CAS – Closed Aquaculture Systems – i stedet for RAS (Recirculating Aquaculture Systems). Årsaken er at det i hjemmemarkedene – Norge, Island, Færøyene og Sverige – i økende grad bygges andre typer lukkede systemer som gjennomstrømming, hybridanlegg og lukkede sjøanlegg.

– RAS-teknologi er det dominerende i nye produksjonsområder mens i hjemmemarkedet vårt er det andre teknologier som øker mest, forklarer Skjæveland.

Å utvikle spesialfôr for slike systemer stiller helt andre krav enn for tradisjonelle sjøanlegg, opplyser han.

– Det er flere grunner til det. Det viktigste er god fysisk kvalitet på fôret og stabil avføringskvalitet for å sikre god vannkvalitet. Grunnere anlegg krever fôr med lavere synkehastighet, noe som er mye viktigere her enn i tradisjonelle sjøanlegg.

– Større fokus på utslipp gjør at vi får mer fokus på hva som kommer ut med avføring og fordøyeligheten. Har man RAS-anlegg med biofilter må man tenke på at reststoffer fra fôr og avføring også er mat for biofilter som må styres.

Les også: Åpner for søknader om fiskeoppdrett på land igjen

Nye produkter og økt etterspørsel
Skretting har hatt egne RAS-produkter i over 15 år, men porteføljen har nylig blitt utvidet.

– Vi har tidligere lansert Altra RCX som er postsmolt-fôret vårt. Dette er nylig bygd videre til full grow-out nå med Optimax RC og RCX. Vi har også lansert Nutra Terra som i større grad fokuserer på å redusere utslipp gjennom å forbedre fordøyeligheten på råvarer, sier Skjæveland.

– Produksjon i ulike CAS-systemer tror vi vil være et viktig supplement for å sikre vekst i næringen vår. Både gjennom full produksjon i landbaserte og lukkede sjøanlegg, men også ved produksjon av post-smolt.

Les også: Helland Silosystem med rekordomsetning: – Et helt annet behov nå

Retten mener at det er tvil om nordmannen Arne Geirulv er reell rettighetshaver til Villa Smolt og Setran Settefisk. Smoltselskapene vil anke dommen til Høyesterett.

I en fersk dom har Borgarting lagmannsrett konkludert med at If Skadeforsikring har rett til å si opp og avvikle forsikringene til de to smoltselskapene Villa Smolt og Setran Settefisk. Lagmannsretten mener at det er bevist at forsikringsselskapet ikke kan oppfylle sin plikt til kundekjennskap til smoltselskapene, etter hvitvaskingslovens paragraf 13.

«If er berettiget til å anse at foretaket ikke kan oppfylle sine plikter til kundekjennskap til smoltselskapene, og skal derfor avvikle smoltselskapenes kundeforhold», fremgår det i dommen.

De to settefiskselskapene er også dømt til å betale erstatning til If for prosessene i tingretten og lagmannsretten. Dette vil koste selskapene 352.000 kroner.

Les også: Rettsak om hvitvasking: If vil terminere kundeforhold med leverandør av smolt til Russland

Terskel settes for lavt
Villa Smolt og Setran Settefisk er uenige i lagmannsrettens faktiske og rettslige vurderinger, og vil anke dommen til Høyesterett. Selskapenes advokat er Roger Sporsheim i Advokatfirmaet Sporsheim.

– Lagmannsrettens tilnærming innebærer at terskelen for avviklingsplikt etter hvitvaskingsloven settes altfor lavt, uttaler han til iLaks og legger til:

– En så lav terskel er svært betenkelig – den både undergraver formålet med hvitvaskingsregelverket og fører til betydelige skadevirkninger for kundeforholdene som blir avviklet. Rettssikkerheten blir med dette vesentlig svekket.

De to settefiskselskapene mener at det er svakheter i dommen.

«Én av svakhetene med lagmannsrettens dom er blant annet at den har hoppet bukk over spørsmålet om overdragelsen fra russiske Inarctica North-West til norske Agaqua i desember 2022 hadde realitet. Forsikringskundene mener dette spørsmålet står sentralt i saken, og at lagmannsrettens tilnærming derfor er grunnleggende uriktig», fremgår det av en felles uttalelse fra selskapene.

Les også: If tapte omkamp om forsikringer for Geirulv-selskaper

Russiske smoltkjøpere
Det to smoltselskapene er heleide datterselskaper til Averøybaserte Agaqua, som er 100 prosent eid av Arne Geirulv. Geirulv har tidligere vært styremedlem i det russiske oppdrettsselskapet Inarctica (tidligere kjent som Russian Aquaculture), som driver med lakseoppdrett på Kola-halvøya, i områdene rundt Murmansk.

Kola-halvøya har en stor konsentrasjon av militære anlegg, og ikke minst finner vi den lukkede byen Severomorsk, som huser hovedkvarteret til den russiske Nordflåten. Noen av anleggene til Inarctica ligger like ved Severomorsk.

Inarctica ble eier av to settefiskanlegg i Norge i 2017, og ytterligere ett i 2021. Arne Geirulv var involvert i alle oppkjøpene, og da Inarctica overtok de norske selskapene, ble han satt inn som styreleder i disse.

«Etter oppkjøpene leverte de norske selskapene hele sin produksjon av smolt til Inarctica-konsernet. Det var inngått flerårige avtaler om leveransene, og Inarctica har siden oppkjøpene vært selskapenes eneste kunde», fremgår det av domsgrunnlaget.

Les også: Russlands største oppdretter eier to smoltanlegg i Norge. Og har nære bånd til Kreml

Måtte selge for å få revisor
Etter den russiske invasjonen i Ukraina i februar 2022, skapte både formelle sanksjoner og generell motvilje mot å drive forretninger med russiske selskaper problemer for Inarcticas virksomhet, herunder for de norske smoltselskapene.

En konsekvens var at Deloitte trakk seg som revisor for alle selskapene Inarctica-konsernet, og de norske selskapene hadde problemer med å skaffe seg ny revisor. I løpet av høsten 2022 var det diskusjoner om overdragelse av smoltselskapene til Geirulv med sikte på å få inn en ny revisor.

Les også: Kjøpte russisk-eide settefiskanlegg for hundrevis av millioner – uten finansiering

«I henhold til aksjesalgsavtaler datert 15. desember 2022, ble aksjene i alle de norske selskapene overdratt fra Inarctica-konsernet til et norsk holdingselskap, Agaqua AS, som Geirulv opprettet. Samme dato trådte Geirulv ut av Inarctica-styret», skriver lagmannsrettsdommerne.

Les også: Gamle «Seivåg» har blitt satt i russisk tjeneste

Reell rettighetshaver i aksjetransaksjon
Et sentralt tema i tvisten er det nærmere innholdet i Ifs plikt til å avklare hvem som er reelle rettighetshavere, altså de som er reelle eierne, av smoltselskapene. If har i den forbindelse pekt på flere forhold ved transaksjonen som formelt ble gjennomført, og også forhold etter at overdragelsen enkelte av disse.

Lagmannsretten har funnet grunn til å fremheve enkelte av disse forholdene i sin drøfting:

• Kjøpesummen for aksjene skal ha bli fastsatt hovedsakelig ut fra et hensyn om at det ikke skulle utløses skatteplikt for Geirulv
• Inarctica ga en usikret rente- og avdragsfri kreditt på hele kjøpesummen frem til 2029
• Transaksjonen omfattet ikke noen form for forpliktelse for Agaqua til å fortsatte å dekke Inarcticas behov for smolt i årene fremover
• En forkjøpsrett for Inarctica som ble inntatt i aksjekjøpsavtalene ble uten videre fjernet som følge av Oslo tingretts vurderinger i den tidligere forføyningssaken
• Inarctica har, etter at overdragelsen ble gjennomført, bidratt til å finansiere Agaqua-konsernets oppkjøp av skip for betydelige beløp uten at det er klart hvordan dette er regulert i avtaler mellom partene

Les også: Slik gikk det med Arne Geirulvs russiske settefiskeksport

Advokat Torbjørn Gjelsvik er overrasket over hvordan departementet har valgt å forsøke å løse spørsmålet om hva som er sjødrift og hva som skal være oppdrett på land. 

Tirsdag kom meldingen fra staten hvor det igjen, etter tre års pause, åpnes for søknader om fiskeoppdrett på land. I pressemeldingen vektlegger Nærings- og fiskeridepartementet blant annet at det blir “krav om desinfisering av inntaksvann og et klarere skille mellom anlegg på land og i sjø”.

Bakgrunnen for at departementet stoppet søknadsprosesser for nye landbaserte anlegg var særlig knyttet til den såkalte Losna-saken. Her ble oppstartselskapet Losna Seafood tildelt en konsesjon, som deretter ble trukket tilbake grunnet uklarhet om anlegget lå på land eller i sjø. Losna Seafood saksøkte staten – og vant – høsten 2022. Dermed fikk oppdrettsselskapet tilbake konsesjonen.

Flere anlegg
Primus motor i Losna Seafood, oljeservicegründer Geir Nordahl-Pedersen, har siden søkt om to nye anlegg etter samme design som anlegget på øyen Losna i Solund kommune, helt vest i gamle Sogn og Fjordane fylke.

Staten valgte i sin tur å stoppe nye søknader til en fikk på plass et klarere regelverk for slike konsesjonstildelinger.

På land eller i sjø
Men er regelverket som nå har kommet på plass tilstrekkelig?

Haavind-advokat Torbjørn Gjelsvik er ikke overbevist om det.

– Jeg er overrasket over hvordan departementet har valgt å forsøke å løse spørsmålet om hva som er sjødrift og hva som skal være oppdrett på land. Dette gjelder særlig etter som det ble innført stans i muligheten for å søke tillatelser for oppdrett på land som følge av Losna Seafood-saken, som staten tapte. Her var jo nettopp spørsmålet om den tiltenkte produksjonen var på land eller i sjø, hvor Losna skulle drive oppdrett i flytende merder plassert i et utskutt basseng hvor bassenget var plassert på land, men under havoverflaten, sier han til iLaks.

– En skulle da kunne forvente at for eksempel den problemstillingen var klart løst i den nye forskriften, men det er den ikke, mener han.

Mange tolkninger
– Ordlyden i forskriften er følgende: “Det kan kun gis tillatelse til akvakultur på land dersom anlegget ligger på fast grunn eller utfylte masser på område som normalt ikke er dekket av vann”.

– Den viktigste kilden til forståelse av en lov eller forskrift er ordlyden selv, og den ordlyd som her er valgt kan jo åpne opp for mange tolkninger. Hva er for eksempel “anlegget”? Er det alt som trengs for å drive oppdrett, eller kun karene eller nøtene slik det var tiltenkt brukt i Losna-saken. Og det skal ligge på “fast grunn”. Tja, hva betyr det? Kan en ha flytene innretninger i et basseng, kan en lage betongkar på fast grunn på skjær i sjøen? spør Gjelsvik.

Utfordringer
– Og siste del av den nye forskriften, “utfylte masser på område som normalt ikke er dekket av vann”, gjelder det kun alternativet hvor det er “utfylte masser” eller også alternativet “anlegget ligger på fast grunn”? fortsetter han.

– Selve ordlyden kan derfor åpne opp for flere tolkninger, hvilket gjør det uklart for de som skal søke hva de egentlig kan søke om. Det er uheldig selv om intensjonene nok har vært gode, men vi får håpe at ordlyden gir mindre utfordringer i praksis, sier Torbjørn Gjelsvik videre.

Men selskapets omsetning og driftsresultat falt i fjor.

Lakse- og ørrettraderen, som har base på Bønes i Bergen, omsatte for  527,1 millioner kroner i fjor. Året før var omsetningen på 617,7 millioner kroner. Dermed fikk selskapet et fall i salgsinntektene på 90,6 millioner kroner.

Driftsresultatet endte på 8,2 millioner kroner. Det ga en en driftsmargin på 1,6 prosent. Men takket være netto finansinntekter på 12,5 millioner kroner oppnådde selskapet et resultat før skatt på 20,7 millioner kroner. Det er 18,6 millioner kroner bedre enn i 2023.

Mest salg i Norge
385,2 millioner kroner, eller 73,1 prosent, av omsetningen til selskapet kommer fra fiskesalg i Norge. Det øvrige går til Europa.

“Markedet har i perioden vært godt til tross for biologiske utfordringer på sjøsiden, men utviklingen i perioden har vært preget av både økninger og nedgang i prisene. Volumet har omtrent vært uendret. Utsiktene for 2025 er blandet. Prisene har gått ned på grunn av økt tilførsel, men en forventer en moderat tilbudsvekst i 2025, noe som kan bidra til mer stabile priser”, skriver styret i sin årsberetning.

Inter Sea, som i fjor sysselsatte tre årsverk, eies av Hans Inge Nilsen, Eirik Sælemyr Haugland og Wiggo Straus via ulike selskaper. Nilsen er største aksjonær.

Finansportefølje
Ved årsskiftet hadde selskapet egenkapital på 121,7 millioner kroner. Det representerer en egenkapitalandel på 69,8 prosent. Selskapet hadde på samme tidspunkt plassert 42,2 millioner kroner i markedsbaserte aksjer og hadde en kontantbeholdning på 10,2 millioner.

I tillegg til markedsbaserte aksjer, eier selskapet 50 prosent av eiendomsselskapene Bønnes 123 og Real Estates Holding.

Eierne tok ut 16 millioner kroner i tilleggsutbytte i 2023. Styret har ikke foreslått å utbetale utbytte i år.

iLaks har forsøkt å få en kommentar fra daglig leder Hans Inge Nilsen.

Mer og mer plastutstyr fra oppdrettsnæringen blir nå gjenvunnet og brukt på nytt. – Det er stadig nye bruksområder for gjenbruksplast, mener Nofir.

Nofir har i 17 år samlet og hentet brukte redskaper fra servicestasjoner og avfallsanlegg over hele kysten. Fiskeri- og oppdrettsnæringen har jobbet hardt og målrettet for at stadig mer plast fra næringen finner veien tilbake inn i kretsløpet, forteller selskapet.

– Vi ser en stor økning i hvor mye plast fra oppdrettsnæringen som nå blir gjenvunnet. Det beviser at det fremdeles finnes store mengder med redskap som ikke finner veien tilbake inn i verdikjeden, sier Erlend Ingebrigtsen, kommunikasjonsleder i Nofir, til iLaks.

Han forteller at det tidligere rådet flere myter og misforståelser om hvilket utstyr som kan, eller ikke kan, gjenvinnes.

– Derfor har vi gjort mye målrettet arbeid for å opplyse om arbeidet vi gjør og hvilke redskaper og materialer som lar seg gjenvinne. Vi har sett at næringen har respondert godt på dette og sender nå mer utstyr til gjenvinning.

Les også: Resirkulert plast kan løfte oppdrettsnæringen til å nå ambisiøse EU-mål innen sirkulær økonomi

– Over 80 prosent materialgjenvinning
Nofir tar inn både nøter, tauverk, luseskjørt, presenninger og rensefiskskjul. En stor utfordring er at materialene ofte er satt sammen av ulike plasttyper eller blandet med metall.

– Hvis du tar en note for eksempel, så er mye av den laget av nylon, som er lett å gjenvinne. Men den kan ha kobbertråder som løper gjennom deler av den, eller så kan bunnringen være laget av andre typer plast. Det er for komplisert å fjerne dette i de aller fleste tilfeller, og da må hele noten kasseres og gjenvinnes på et annet vis.

Likevel er resultatene gode. Ifølge Ingebrigtsen er materialgjenvinningsgraden på oppdrettsnøter nå over 80 prosent.

– Det handler mye om at man tar mer bevisste materialvalg, ved å for eksempel velge nøter laget av nylon og at redskapsprodusentene som vi samarbeider tett med vet hva vi trenger i andre deler av verdikjeden for å kunne gjenvinne disse materialene.

Gjenvunnet plast kan brukes i nytt oppdrettsutstyr, eller bli oppsirkulert og brukt til produkter som containernett og ballfangernett i idrettsanlegg.

– En av de kuleste nyvinningene er kanskje Econyl, som er en ny type nylon. Med det kan man ta et redskap fra hverandre og gjøre det om til nytt nylon som kan brukes i alt fra klær fra Norrøna eller Gucci, til bilinteriør for BMW eller Jaguar. Teppene våre på kontoret i Bodø er laget av Econyl, sier Ingebrigtsen.

Lager plastgranulat av gamle merder
Et annet prosjekt som jobber med å forlenge levetiden og gjenbruke plast i havbruksnæringen, er det statlig støttede SirkAQ-prosjektet. Bak står aktører som ScaleAQ, Hallingplast, SINTEF og OsloMet, og prosjektet er nå i sitt tredje år.

– SirkAQ jobber med alt innenfor sirkulærøkonomi, gjenbruk, levetidsforlengelse og bruk av resirkulerbart materiale i utstyr til havbruk. I tillegg jobber vi med sporbarhet og miljødokumentasjon gjennom hele verdikjeden, sier prosjektleder Hanne Digre, til iLaks.

Gjennom prosjektet har ScaleAQ etablert et mottak for brukt oppdrettsutstyr som for eksempel merder. Plast som ikke kan direkte gjenbrukes, kvernes opp og brukes i nye produkter.

– Vi tar imot blant annet brukte merder. Da går vi gjennom hver enkelt komponent for å se om merden for eksempel kan direkte gjenbrukes, eller om vi må kverne det opp til plastflakes. Vi samarbeider med Hallingplast som bruker denne plasten til å lage plastgranulat som kan brukes til å produsere nye produkter, som for eksempel flytekrager, gangbaner eller fôrslanger.

Les også: Vil ha flere egne grønne satsinger

Sikter på å bli 81 prosent sirkulær
Havbruksnæringen har anslagsvis opptil 192.000 tonn plast i omløp, og mellom 16.000 og 29.000 tonn blir årlig til avfall, ifølge SirkAQ.

En rapport fra Systemiq og Handelens Miljøfond anslår at fiskeri- og oppdrettsnæringen kan bli 81 prosent sirkulær innen 2040. I dag er den ifølge Nofir cirka 35 prosent.

– Det er ingen tvil om at gjenvinning er det neste store skiftet i oppdrettsnæringen. Det er stadig nye bruksområder for gjenbruksplast, og vi gjenvinner stadig mer. Man tenker mer på gjenvinningsaspektet gjennom hele produktets levetid, sier Ingebrigtsen.

Han peker på at næringen er langt foran andre plastintensive bransjer – mye takket være tette bånd mellom produsent, oppdretter og gjenvinner.

– I dag er næringen rundt 35 prosent sirkulær, og sikter mot 81 prosent innen 2040. Det innebærer at alt må komme innenfor denne sirkulærøkonomien.

Selskapet klarte å øke både omsetning og resultater i fjor.

Servicebåtrederiet har sin hovedbase på Lepsøy ved Bjørnafjorden vest for Os. Derfra opererer de 11 servicefartøy.

I fjor økte de omsetningen sin med 34 millioner kroner til 206,9 millioner kroner. Driftsresultatet gikk opp med 15,6 millioner kroner, og endte på 54,7 millioner. Driftsmarginen ble på 26,4 prosent.

Lange kontrakter og fleksible båter
Omtrent 80 prosent av virksomheten er innrettet mot havbruksnæringen, der de er godt posisjonert.

“Det har tilkommet flere langsiktige kontrakter som bidrar til redusert risiko. Selskapet har fleksible båter som lett kan flyttes mellom havbruk, olje/gass og anlegg ved behov”, skriver styret i årsberetningen sin.

Samba Marin kontrolleres av Bjørn Anders Brimholm og Eirik Haugland, via deres holdingselskaper. I fjor sysselsatte selskapet 59 årsverk.

God finansiell stilling
Per 31. desember 2024 hadde rederiet en egenkapital på 104,2 millioner kroner og totalkapital var på 493,3 millioner. Egenkapitalandelen var dermed på 21,1 prosent.

Rederiet hadde i fjor netto finanskostnader på 24,1 millioner kroner og en langsiktig gjeld ved årsskiftet på 300,2 millioner.

“Selskapets finansielle stilling er god, og styret vurderer selskapets likviditet som tilfredsstillende”, opplyses det.

Styret i Samba Marin har foreslått å utbetale et konsernbidrag på ti millioner kroner.