– Hvis lakselus var et forbigående problem, ville det trolig vært løst for lengst

Nyheter
1407

– Vi ser at det kostnadsbildet, som det hele tiden hevdes er så fryktelig høyt på land, har møtt kostnadene for tradisjonell sjøoppdrett, hevder Holmen overfor iLaks.

Han viser til alle de nye utviklingskonsesjonene og påpeker at capex på de prosjektene er de på lik linje, eller høyere, enn det som gjelder for landbasert.

– Dette er derfor ikke lenger et argument, mener Holmen.

Er konkurransedyktig
Han viser til at produksjonskostnaden på laks har gått opp, og at dette primært er knyttet opp mot lus og sykdom.

– Det er ikke slik at lusekostnaden forsvinner over natta. Når næringen sier at lus fører til en midlertidig høy produksjonskostnad, har jeg mine tvil på det. Hvis lakselus var et forbigående problem, ville det trolig vært løst for lengst, poengterer han.

Han mener derfor at krysningspunktet for investeringskostnad mellom sjø og landbasert er nådd i dag.

– Den er faktisk lavere investeringer å ta på land, sammenlignet med flere av dagens konsepter det er søkt utviklingstillatelser for. I tillegg er produksjonskostnaden omtrent tilsvarende den samme, understreker Holmen.

Hen viser til rapporten på landbasert, som DNB nylig har lansert.

– Der estimerte de en gjennomsnittlig produksjonskostnad for landbasert på 37 kroner. Vi ligger under dette. Samtidig er snittet for produksjonskostnaden for en tradisjonell oppdretter i Midt-Norge på 35 kroner. Nå handler det derfor mest om vilje til innovasjon, og å tenke bredere på hvordan en produksjonsportefølje skal se ut. For noen er det et stykke igjen, men andre er villig til å se dette.

Men han understreker at de selvsagt ikke kan konkurrere med en lokalitet uten luseproblemer som kan produsere laks til 26 kroner kiloen. Han påpeker videre  at det finnes få av disse i dag, og han tror heller ingen nye utviklingskonsesjoner vil ha en produksjonskost under 30 kroner kiloen.

Miljøfokus som konkurransefortrinn
I tillegg gjentar han miljøperspektivet med landbasert.

– Det som opptar oss mest, er bærekraftig produksjon. Vi mener at landbasert oppdrett virkelig kan påberope seg bærekraftstempelet. Det er mange tiår siden industrien i Norge dumpet avfallet urenset rett i sjøen. Vi reguleres som vanlig landbasertindustri der man i dag ønsker så nær nullutslipp som mulig. Det er i ingen annen industri enn sjøbasert oppdrett som kan slippe ut avfallet direkte ut i sjøen, påpeker Holmen.

Han mener også at mange av de nye konseptene med løsninger som skal lenger til havs, heller ikke vil løse disse utfordringene.

– Det er en enorm positiv investeringsvilje for å få vekst. Mange satser på å gå lenger ut i havgapet. Men det er ikke ensbetydende med at så lenge anleggene er ute av syne, så blir de utslippsfrie.  Fisken skiter uansett, og rømmer den, så rømmer den.

Kan få problemer med sykdom
Samtidig er gründeren ydmyk for at utfordringer med sykdom også kan komme på landbasert, og at man fremdeles trenger mer kunnskap på mange felt.

– Vi kan aldri garantere at fisken ikke blir syk. Man kan få såkalte RAS-spesifikke sykdommer, og det er en del av de biologiske risikovurderingene vi må ta. Men vi vil ikke få sykdom fra settefisk, naboanleggene, eller spre sykdom videre. Anlegget er også designet for å ta høyde for at det kan komme sykdommer. Vi kan derfor stenge av deler av anlegget som har separate renseavdelinger. På den måten vil vi forhåpentligvis slippe å slakte ut hele Rjukan, men stenge av avdelinger som eventuelt får problemer og ta hånd om disse, avslutter Holmen.