– Bør ha egne brønnbåter dedikert til smolttransport

Nyheter
1258

Brønnbåtbruken er, i følge en ny masteroppgave ved Norges Handelshøyskole, ikke effektivt nok utnyttet.

Dette fører til at de mindre brønnbåtene ofte går over store strekninger og ulike regioner for å dekke inn de oppdragene de får. Således anses de derfor som en mulig smittespreder av sykdom mellom regionene.

Dette er også kjent problematikk for Mattilsynet, men det er samtidig vanskelig å kontrollere bruken.

Vanskelig når båtene går med ukjent smitte
– Vi ser på brønnbåter som en smittespreder, men det er ofte vanskelig å bevise at det er de som er kilden i hvert enkelt tilfelle. Derfor blir nok brønnbåtene ofte stående som hovedmistenkt, selv om vi ikke har fellende bevis, forteller Martin Binde ved Mattilsynet til iLaks.

Han er kjapp med å understreke at denne bransjen sikkert gjør sitt beste, og at de kanskje får noe mer pepper enn fortjent. Men han mener likevel at man ikke kommer unna at de utgjør en viss smitterisiko.

– Selv om brønnbåtflåten har en høy standard, så har vi erfart at moderne brønnbåter kan være så kompliserte at de er vanskelig å desinfisere dem hundre prosent. Når det er kjente sykdomsutbrudd som slakting av ILA- og PD-fisk, definerer vi en rute som brønnbåtene skal følge. Der vil vi kartlegge hvor båtene kan gå med åpne brønner og hvor de kan skifte ut sjøvann. Vi går derfor ned i detaljer for å regulere brønnbåter når smitten er kjent, men risikoen er knyttet til når de ikke vet at den går med smittet fisk, påpeker Binde.

En annen faktor som pekes på er at smitterisikoen øker i takt med at brønnbåtene i dag brukes til mange ulik oppgaver.

– Den brukes i dag til avlusning, serviceoppdrag, sortering og på sikt kanskje også slakting. Dette er en ny utfordring og ny risiko. Dette har også vært en av årsaken til den brønnbåtangelen som vi har sett en tid,  påpeker Binde.

Dedikerte båter til smolttransport
I forhold til PD-forskriften har man også vært inne på tanken om å få på plass dedikerte brønnbåter som bare går med smolt.

– Slik var det tidligere, men et dypt underskudd på brønnbåter har gjort at det har blitt vanskelig , og urealistisk, å fremme slike krav. Det var også enklere før, når smoltsesongen var mer definert. Nå er det smoltsesong neste hele året. I dag kan det se ut til at næringen går i retning av en balanse  brønnbåtflåten. Det vil derfor være smart å se på en løsning hvor noen brønnbåter kun går med smolt, mener Binde.

Han understreker at det likevel ikke betyr at det er helt smittefritt.

–  For smolttransport blir problemstillingen å måtte forhindre å få  smitten inn i brønnen utenfra. Vi har tidligere sett tilfeller på dette. Det vil alltid være en viss smittefare til stede, men egne båter til smolt vil redusere smitterisikoen betydelig, forklarer Binde.

Næringen selv kan stille krav
– Det vil komme et nytt regelverket for transport i brønnbåt, men dette vil ikke tre i kraft før om noen år. Der vil det komme krav om lukket transport  og desinfeksjon av innløpsvann og avløpsvann. Når dette kravet slår inn,  vil forhåpentligvis risikoen knyttet til transport reduseres ytterligere.

I tillegg til regelverk, mener han at oppdretterne selv kan stille strenge krav til brønnbåteierne.

– Det er først og fremst oppdrettsbransjen selv som må betale for sykdom. Her er det rom for at de som oppdragsgivere kan stille strenge krav. Dette ser vi tydelig i Skottland og andre oppdrettsland. Norske brønnbåtskippere har opplevd at de møter langt strengere krav i utlandet enn her hjemme. Etter det jeg vet er det bransjekrav som stilles her, og dette kan ofte vrike like godt som offentlige krav, forteller Binde.

Han mener at hvis næringen ved siden av et regelverk, også blir enig om fornuftige kjøreregler seg i mellom, kan det bidra til å redusere smittefaren. Spesielt mener han at diskusjonen rundt det å dele inn landet i tre regioner hvor transporten mellom dem reduseres til et minimum, er en riktig vei å gå.

– Frivilling regional føring er bra, men vi som jobber med regelverk, har en tro på at det er en mellomting mellom frivillighet og tvang i form av regelverk, er det som fungerer best, avslutter Binde.