Tilbake til fremtiden

Kommentarer
214

Tidligere i sommer uttalte Torgeir Knag Fylkesnes (SV), fra Stortingets talerstol, følgende: – Grunnteknologien som havbruksnæringen benytter, er den samme som da næringen startet på Hitra på 60-tallet. Han viste til at det fortsatt er åpen not som rammer fisken inn, med nøter som ofte må byttes ut, og som er sårbar for stadig mer uforutsigbart vær.

I et leserbrev i Aftenposten idag skriver Ragnar Elias Nilsen, ansatt ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og planlegging ved Universitetet i Tromsø, at «den primitive fasen med åpne anlegg i norsk oppdrett bør nå være over«.

Lukket fremtid?
Begge tar til orde for lukkede oppdrettsanlegg. Og de er slett ikke alene.

Men her ligger flere misforståelser: Oppdrettsnæringen startet ikke på Hitra. Og viktigere: Den startet ikke med åpne merder.

Gjennombruddet for oppdrett av laks skjedde på Sykkylven i 1955. Av to brødre, Karstein og Olav Vik. I et lukket anlegg. Vel, mer presist, i tre jorddammer. En med ferskvann, en med saltvann og en med brakkvann.

Les også: Pionérene: Brødrene Vik

Pionérarbeid
I 1964 inngikk brødrene en avtale med konsumvaregiganten Unilever om å bygge et anlegg etter deres mønster. Unilever betalte brødrene 20.000 britiske pund for dette, og døpte sitt nye datterselskap Marine Harvest.

Men det var på Vestlandet, i Hordaland og Sogn og Fjordane, mesteparten av innovasjonen og videreutviklingen av lakseoppdrett skulle skje utover 60-tallet.

I 1968 etablerte MOWI sitt lukkede anlegg på Flogøy på vestsiden av Sotra. Det avsperrede sundet skulle gi det kommersielle gjennombruddet for oppdrett av atlantisk laks. I april 1971 slaktet MOWI sin første generasjon, totalt 60 tonn.

Kraftintensiv
Allerede i 1969 hadde MOWI etablert et nytt og større lukket anlegg i Veløykjølpo, en kilometer unna Flogøy. MOWI-laksen skulle dominere Norges, og verdens, produksjon av laks det neste tiåret.

Les også: Gjennombruddet

Våren 1987 flyttet MOWI fra avstengte sund til merder i sjøen. Etter starten i 1968 ble strømregningen for høy og produksjonen for lav. Grøntvedt-brødrenes sjømerder hadde da for lengst utkonkurrert de store lukkede anleggene.

Men ikke alle trodde på merder i sjøen.

Flere land
På 80-tallet sto Hellandlaks, Julfisk, Maremær, Midnor Seafood, Rubbestad på Senja alle for lakseproduksjon i lukkede anlegg. I USA prøvde International Marine Fisheries seg på det samme. I Spania etablerte Noraqua/Duro Felquera også et landbasert matfiskanlegg for laks.

I 1989 produserte åtte landbaserte oppdrettsanlegg 774 tonn med laks på Island. De gikk konkurs alle sammen.

Innovasjonen fortsatte. I 1992 presenterte Viking Miljøanlegg sitt lukkede anlegg med oppsamling av avfall.

Ingen av de nevnte lukkede oppdrettsanleggene har vært retningsgivende for den videre utviklingen av lakseoppdrett.

Unike betingelser
For utviklingen har vært primært drevet av åpne merder som utnytter de unike betingelsene som norskekysten tilbyr. Vannutskiftelse, oksygeninnhold og sjøtemperaturer danner en ekstremt effektiv matproduksjon.

En 157 meters oppdrettsring med 45 meter dyp not fyller 88.000 kubikkmeter, tilsvarende volumet til 200 eneboliger. Den kan holde 1.000 tonn laks (11 kg/m3) og tilsvarer produksjonen til 2.000 kyr.

Så langt har det ikke vært mulig å matche dette i lukkede anlegg. Men innovasjonsarbeidet fortsetter. Hva fremtiden bringer er for tidlig å si. Men det kan lønne seg å sjekke historien.