Politikerne bør øke rammene for utviklingskonsesjonene

Kommentarer
207

Først ut var Nordlaks som søkte om hele 39 utviklingskonsesjoner, basert på sin spektakulære Havfarm. De ble avspist med ti. Kort tid etter svarte stokmarknesoppdretteren med klage på vedtaket. Byggeprosessen av den første Havfarmen er lagt på is.

NRS og Aker har søkt om utviklingskonsesjoner til fire nedsenkbare oppdrettsrigger, men fikk kun tilslag på konsesjoner til én rigg.

Fredag kveld fikk Atlantis Subsea Farming signaler om tilslag (ikke endelig) på to av sine omsøkte seks konsesjoner. Søndag sendte børsnoterte AKVA group, som er med i eierkonsortiet, ut en børsmelding hvor det fremgår at selskapet vurderer å påklage vedtaket.

Verdipapirer
For dem av oss som har lest tilsagns- og avslagsbrevene fra Fiskeridirektoratet er det satt av god plass til å vurdere hva som er markedsverdi for matfiskkonsesjoner til laks og hvilke verdier som potensielt overføres fra det offentlige til private eiere: 50, 60 og 70 millioner kroner for papiret som gir rett og anledning til å ta i bruk landets fellesareal for å produsere laks.

En inntjening på over 20 kroner kiloet fordelt på et årlig slaktevolum på 1.200-1.300 tonn kan gi et driftsresultat på mellom 20 og 30 millioner kroner. Det gir en nedbetalingstid på investeringen på et par-tre år – og grunnlag for å verdsette konsesjonene atskillig høyere enn nivåer.

Dette er verdipapirer. Verdt vesentlig mer enn sin vekt i gull.

Imidlertid er den overnevnte verdsettelsen basert på omsetningsverdier fra konsesjoner i ordinær drift i kostnadseffektive åpne sjømerder. Utviklingskonsesjonene har til felles at de ikke vil drive på samme vis som dagens oppdrettsløsning. De bygger, stort sett alle, på særlig kapitalintensive løsninger for å få bukt med dagens luseproblem.

Banebrytende
Med det bakteppet blir avkastningen på investert kapital atskillig lavere – og likeledes verdsettelsen av konsesjonene. Likeledes vil det være behov for høye fiskevolumer bare for å dekke investeringskostnadene.

Men, det er ikke tvilsomt at disse rettighetene fortsatt utgjør et omfattende fundament for inntjening.

På den annen side; når en står midt oppe i den største idémyldring og innovasjonslyst som en har hatt i oppdrettsnæringen siden 70-tallet, burde statens fokus heller være å finne de beste og mest banebrytende nye ideer til lakseproduksjon. Så får det heller være at en kan berike noen oppdrettere på tynt grunnlag.

Dette er et politisk spørsmål. Det er ikke slik at saksbehandlerne i Fiskeridirektoratet skal lastes. De utfører jobben i tråd med de retningslinjene som de har blitt pålagt. Men rikspolitikere og regjering burde se mulighetene som ligger i denne historiske brainstormingen, hvor oppdretterne selv attpåtil står for både finansiering og risiko for å lykkes.

Målet er så stort, og viktig for fremtidig verdiskaping i Norge, at det her bør hellige middelet.