Med markedet i ryggen

Kommentarer
126

– All fisk som kan selges vil bli produsert, uttalte en gang Ole-Eirik Lerøy.

Den gang var han administrerende direktør og storaksjonær i Lerøy Seafood Group. Nå har han for lengst forlatt hjørnekontoretet på Bontelabo, men Lerøy-familiens markedsorienterte strategi er fortsatt trygt forankret i organisasjonen.

Tvangsinnløser
Torsdag morgen kunngjorde bergenselskapet, som forventet, sine planer om å tvangsinnløse minoritetsaksjonærene i de to fiskeribedriftene Havfisk og Norway Seafoods. Milliardoppkjøpet av Kjell Inge Røkkes fiskeriinteresser er den største satsingen noensinne for Lerøy-konsernet.

Mens trålbasen Røkke orienterte seg ut i fra fiskebåtrederens interesser, og sørge for å få mest mulig råstoff og avkastning på båt og foredlingsanlegg, kommer Lerøy til bordet med en helt annen tilnærming.

Lerøy er tuftet på sluttkundens etterspørsel. Det er markedsdrevet. I over 100 år har markedet, i økende grad i utlandet, lagt premissene for utviklingen av virksomheten. Grossister, røykerier, hoteller, restauranter og dagligvarebutikker har søkt diverse former for sjømat. Lerøy har fremskaffet den og distribuert den. Laks, torsk, tunfisk og pigghå. Lerøy har fikset det.

Alt for kunden.

Salgskatalog
Dermed var det også denne gang markedets etterspørsel som ledet Lerøy-konsernet til å kjøpe seg driftsmidler og kvoter til hvitfisk og reker. Kjøpet av fangstrettigheter og -materiell til fiskeri i Barentshavet og Norskehavet åpner for å utvide salgskatalogen og virksomheten til eksportørkorpset på Bontelabo.

Ikke at hvitfisk er et helt nytt kapittel i salgskatalogen til Lerøy. Landets største sjømateksportør har i en årrekke tilbudt en allsidig portefølje av villfanget sjømat til sine kunder. Det nye nå er at selskapet eier, driver og kan planlegge både fangst, foredling og distribusjon av denne fangsten. De kan også tilby sine kunder, ikke minst de store supermarkedkjedene på kontintentet, et langt mer komplett varesortiment enn før.

– Vi kan utvikle kategorien, som Lerøy-direktørene liker å si.

Upløyd mark
Samtidig går Lerøy inn på både fremmed og upløyd mark ved å engasjere seg i et strengt regulert fiskeri. De entrer en arena preget av interessemotsetninger og suboptimalisering. Lokalpolitikere som vil karre til seg mest mulig råstoff til sine fiskemottak, og ved det sikre seg både sysselsetting, skatteinntekter og stemmer til neste valg. De møter sjarkromantikere og Kystopprør – rustet til tennene for å ta opp tråden fra Trollfjordslaget og spille på motstand mot rike trålredere og storkapital fra Sør-Norge.

Det har i mange tiår vært en kjensgjerning at det er for mange fiskemottak og foredlingsanlegg langs den særs fiskerike kysten i våre nordligste fylker. Konsolidering av disse anleggene var det første Kjell Inge Røkke grep fatt i ved sin inngang i norsk fiskeri på 90-tallet. Mange leveringsavtaler betyr at råstoffet spres, noe som gir ledig kapasitet på fabrikker, permitteringer og svak lønnsomhet. Det er da også grunnen til at majoriteten av kjøpesummen Lerøy bruker på Havfisk og Norway Seafoods ender i lommene til aksjonærene i førstnevnte selskap.

Lobbyvirksomhet, politisk strid, hestehandler med lokale stakeholders og omdømmekamp er definitivt for bortebane å regne for Lerøy-ledelsen. Med sin grundige markedsorientering har Lerøy likevel brukbare odds for å lykkes med å oppnå merverdier, både for sine aksjonærer og kunder, etter tvillingoppkjøpet. Men de må være tålmodige.