I fiskeri- og turist-lobbyens PR-tjeneste

Kommentarer
1030

Canadiske demarketing av oppdrettslaks kaprer nye spaltemetre.

Det er så en må klype seg i armen.

I helgen kunne en lese et oppslag i Aftenposten om at «Indianere okkuperer norske oppdrettsanlegg i Canada».

Komiker og fluefisker Bård Tufte Johansen fulgte opp på sin Facebook-side med meldingen: «Lyst til å se hva norske verdier gjør med urbefolkningen i Amerika? I går okkuperte urbefokningen anleggene til selskapene Cermaq og Marine Harvest. Kun nordmenn som holder på der borte visstnok. Urbefolkningen sitter kun igjen med en ødelagt natur.» 

Sølvpilen
Det var nesten så jeg satte morgenkaffen i halsen.

Ikke først og fremst fordi jeg lar meg sjokkere av beskrivelsene av at norske oppdrettselskaper tar seg til rette og ødelegger canadisk natur, det budskapet har vi kunnet lese med ujevne mellomrom i rikspressen i mange år, men at ellers så sobre og korrekte Aftenposten kaller Canadas urbefolkning, first nations, for «indianere».

Det er ikke Sølvpilen og Månestråle vi snakker om her, men en folkegruppe som krever og oppnår velfortjent respekt i det canadiske samfunnet.

Fjærprydet
Artikkelen akkompagneres av et bilde av fargerikt kledde urinnvånere. Det er effektfullt. Og noe som har virket godt tidligere. Sist da den senere injuriedømte Don Staniford frontet det samme budskapet i Dagbladet og Dagens Næringsliv i 2010.

Jeg har selv hatt besøk av denne villakslobbyen, med en vaskeekte og fjærprydet(!) representant av urbefolkningen på mitt kontor, da jeg jobbet som lakseanalytiker i First Securities (idag kjent som Swedbank). Det gjelder å nå alle stakeholders med sitt budskap.

Frontbildet Aftenposten bruker i den nevnte artikkelen er kreditert Alexandra Morton. Morton er en aktivist som lenge og iherdig har søkt å bevise at virus fra oppdrettslaks tar knekken på den canadiske villaksen. Så langt har hun ikke maktet det. Villaksbestanden i det nordlige stillehav er både rik og robust.

Firedoblet
Verdiene av villaksen i Beringhavet har firedoblet seg i verdi det siste tiåret. Fiskerikjempene Trident, Pacific Seafood og American Seafoods disponerer egne Lear jets. Og det er tett blant privatflyene på flyplassen i Anchorage. Laksefiske er god butikk. Både for fiskeriselskapene og fluefiskerturistene. De har felles interesser og danner felles front sammen med ytterliggående miljøvernere.

Motstanderne av lakseoppdrett i USA og Canada er godt finansiert, og har flere milliardfond i ryggen. Det avdekket den canadiske konsulenten Vivian Krause i rapporten rapporten «The demarketing of farmed salmon: who funds and why it matters».

Les også: – Vi har 80.000 bjørner på den canadiske vestkysten, så vi trenger mye villaks

Sist jeg var i British Columbia var det ikke først og fremst oppdrettsanleggene jeg la merke til i fjordene, for de var det ikke så mange av, men det var lekterne med sagflis og tremasse som ble slept til de omkringliggende cellulosefabrikkene. De var store og mange, og vitnet fremfor alt om hvor viktig skogsindustrien var for denne regionen. Blant fabrikkeierne var Norske Skog, og det er en velkjent sak hvordan aksjekurs og inntjening har gått der det siste tiåret.

Tremasse og papir er ikke vekstindustri. Det gir færre skattekroner og sysselsetting.

Fremtidsutsikter
Da er fiskeoppdrett mer interessant.

Selv om en av Aftenpostens artikkel får inntrykk av det motsatte; First nations har lenge arbeidet for Marine Harvest og Cermaq, og dagens inntjening og fremtidsutsikter gjør dette til en attraktiv distriktsnæring for både ansatte og myndighetene i B.C.

«Urbefolkningen sitter bare igjen med ødelagt natur», skriver Bård Tufte Johansen.

Hva han bygger det på er for meg noe uklart.

Men jeg registrerer at Canada produserer 135.000 tonn laks, drøyt en tiendel av Norge. Produksjonen er splittet i to – mellom øst og vest. Vestkysten, British Columbia, er både opprevet og lang – snaue 1.000 kilometer fra Puget Sound i sør til grensen mot Alsaka i nord.

Det innebærer at British Columbia produserer halvparten av den laksen som Hordaland gjør på en kystlinje som er like lang som strekket fra Lindesnes til Helgeland. Svært lav anleggstetthet med andre ord. Og da kjøper jeg ikke at disse anleggene har ødelagt naturen i British Columbia.