Forrige uke besluttet stortinget at det skal innføres en arealavgift på ubearbeidet oppdrettet laks og ørret. Blant mange politikere har det vært et ønske om å innføre en slik avgift lenge. Beslutningen er derfor ikke uventet. Heller ikke tidspunktet. De siste fem årene har næringen hatt eksepsjonelt gode økonomiske resultater. Mange førstesider i avisene har portrettert oppdrettere med store dollarglis etter rekordresultater i hundremillioner- eller milliardklassen. Det er ikke rart politikerne ønsker en del av kaka. Det har vært hevdet at innføringen av avgiften vil gi kommunene 400 millioner i ekstrainntekter per år. Motstanderne hevder at en arealavgift er en form for dobbeltbeskatning, og kan føre til tapte arbeidsplasser. Jeg skal ikke her diskutere om innføringen av arealavgift er riktig eller ei, men heller peke på to problemer med arealavgiften som den er foreslått. Det ene er koblingen til ressursrente, og den andre er arealavgiften som en fast avgift og som ikke flyter med lønnsomheten til oppdretterne.
Arealavgiften
Slik jeg har forstått forslaget til arealavgift skal oppdretterne betale en avgift på 25 øre per kilo ubearbeidet laks og ørret som selges. Imidlertid er den endelige formen på avgiften ennå ikke avgjort, da det først gjenstår en grundig utredning. Det er forslått at avgiften skal innføres som del av førstkommende statsbudsjett, og innen 1. juli 2018.
Arealavgift og ressursrente?
Dette avsnittet tar for seg arealavgift og ressursrente da det virker som om enkelte kobler ressursrente i oppdrett til innføringen av en arealavgift.
Siden det er en del begrepsforvirring ute og går, kan det være på sin plass å definere hva ressursrente er. Ressursrente eller grunnrente er resultatet av en ”gave” fra naturen i form av høyproduktive fiskeressurser, oljereservoarer eller vannkraftressurser. Dette materialiserer seg som superprofitt når næringen er riktig regulert. Siden naturressurser tilhører felleskapet er det naturlig at den ekstraordinære kapitalavkastningen beskattes høyere enn normal bedriftsbeskatning. Dette skjer i dag for petroleum og vannkraft. Når det hevdes at oppdrettere bør betale ressursrente er ikke dette helt riktig. Det som egentlig menes er at oppdrettere bør betale skatt på ressursrente.
Imidlertid er det ikke er helt opplagt at det finnes en ressursrente i lakseproduksjon. Når det gjelder petroleumsvirksomhet, bergverksindustri, vannkraft og fiskeri, er det enklere å se hva som er opphavet til en ressursrente, nemlig høsting av felleskapets ressurser i form av olje og gass, mineraler, vannkraft og fisk. Når det gjelder oppdrett av laks er ikke dette rett frem. For hva er ressursen som oppdrette høster av? Det er i alle fall ikke fisken. Den er kjøpt av settefiskanleggene, som har produsert smolt av befruktet rogn fra stamfiskprodusenter. Enkelte har pekt på arealene (lokalitetene) som oppdretterne bruker som ‘ressursen’. Andre mener at lokaliteter som er bedre enn andre, som er den egentlige ressursen. Som en kan forstå er dette spørsmålet veldig komplisert, og ikke minst kontroversielt. Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes en ressursrente i oppdrett står ubesvart. Skyldes den gode lønnsomheten til oppdretterne de siste 5 årene en ressursrente, eller er det andre forhold slik som sterkt etterspørselsvekst og redusert/begrenset produksjonsvekst grunnet sykdom andre produksjonsproblemer? Dette spørsmålet bør undersøkes nærmere før en i det hele tatt kan hevde at eksisterer en ressursrente i oppdrett. Det finnes dessverre ennå ikke forskning en kan støtte seg på. En bør derfor være forsiktig med å begrunne en arealavgift med en ressursrente.
Arealavgift som en fast betaling per kilo
Det er foreslått at arealavgiften skal være et beløp per kilo, kanskje i størrelsesorden 25 øre per kilo. Slik som forslaget fremstår, er det snakk om et fast beløp per kilo. Videre er det blitt hevdet at beløpet tilsvarer det beløpet som oppdretterne har spart i redusert eksportavgift til Norges Sjømatråd. Det kan hende at dette stemmer når det gjelder nominelle betalinger, men dette blir feil hvis en skal forstå verditapet for oppdretterne som følge av arealavgiften. Omtrent tjuefem øre i redusert flytende eksportavgift (fra 0.75% til 0.3%) er slett ikke det samme som eksakt tjuefem øre i en fast arealavgift. Det er en kjempestor forskjell i verdi. Eksportavgiften beregnes i prosent av omsetningen og vil derfor svinge med laksepris og lønnsomhet. En kan anta at usikkerheten i denne avgiften er omtrent som risikoen til oppdretternes kontantstrøm ellers. For å beregne verdien av en flytende arealavgift med et gjennomsnitt på 25 øre per kilo kan en derfor bruke et typisk avkastningskrav for oppdrett, i størrelsesorden 6-8 %. Derimot må en bruke et langt lavere avkastningskrav for en fast arealavgift, fordi denne ikke varierer med faktorer som lakseprisen, konjunkturer eller aksjemarkedet, og er langt mer sikker. Det kan enkelt vises at innføring av en fast arealavgift vil gjøre kontantstrømmene til oppdretterne mer usikre og risikable. Sammenligner en verdieffektene av arealavgiften med et avkastningskrav på 8% for en flytende avgift og 4% for en fast avgift, finner en raskt ut at verdieffektene for oppdretter ikke er de samme. Litt avhengig av hvilke forutsetninger en bruker, kan nåverdien av en fast arealavgift være 2-3 ganger større en nåverdien av en flytende arealavgift. Gevinsten for oppdretterne som skyldes reduksjonen i eksportavgiften (som antas er i samme nominelle størrelsesorden som arealavgiften) er derfor ikke ‘omtrent’ det samme som tapet som oppdretterne får ved innføring av en fast arealavgift. Med utgangspunktet i den enkle verdsettingsmodellen som jeg har brukt i eksemplet over, vil gevinsten fra reduksjonen i eksportavgiften tilsvare kanskje bare 10 øre i fast arealavgift.
For kommunene er en fast arealavgift veldig positivt da den gir høy forutsigbarhet i inntektene. For oppdretterne er denne forutsigbarheten en helt klar ulempe. Utvilsomt vil utrederne måtte vurdere ulike former for avgiften. En fast avgift vil øke risikoen i kontantstrømmene til oppdretterne. En kontantstrøm som allerede varierer mye på grunn av stor markedsrisiko. En trenger bare å se på lakseprisen den siste måneden for å forstå dette. En flytende avgift som varierer med lønnsomheten til oppdretterne vil derfor kunne ta høyde for at lønnsomheten til oppdretterne varierer mye over tid. Det har blitt foreslått at en kan frita oppdrettere for avgiften i år med underskudd, men det spørs om det er tilstrekkelig.
Det er viktig at det gjøres en grundig analyse før innføringen av denne avgiften. En bør ta inn over seg at oppdrett av laks er veldig risikabelt. En bør se etter måter å redusere risikoen til oppdretterne, ikke innføre avgifter i en form som øker risikoen.
